Dodyret vårt

Selma min har den siste tiden fått en lei uvane. Som jeg har fortalt om før, er hun akkurat som en skygge, og hun befinner seg alltid der hvor jeg er. Stort sett greit, men det er jo noen steder man syns det er greit å være alene også. Badet for eksempel. Det kan du bare glemme her hjemme hos oss! Lukker vi baderomsdøra uten at Selma har fått komme etter, setter hun seg ned rett utenfor døra og lager et leven uten like. Leven er noe man sjelden orker i lengden, så hun får stort sett lov til å komme inn. Våkner jeg på natta og må opp en liten tur, følger hun etter inn på badet, legger seg ned i håndklehylla og venter på at jeg skal bli ferdig. Når jeg tusler inn på soverommet igjen, dilter hun etter og legger seg ved siden av meg igjen. Slik er det hver eneste natt. Ikke skjønner jeg at hun gidder... Dette er jo i og for seg greit, men uvanen jeg nevnte innledningsvis, er at hun har fått for seg at å sitte på ryggen til den som gjør sitt fornødne, er tingen. Så, først hopper hun opp i håndklehylla, og derfra spankulerer hun via vasken og opp på ryggen der hun legger seg godt til rette. Mens hvemdetmåttevære sitter på do. Det later til å være det mest naturlige i hele verden for Selma; selv syns jeg det er en smule sært. Vi har imidlertid fått bekreftet mang en gang tidligere at Selmas meninger sjelden stemmer overens med mine meninger, så det er vel bare å godta at slik er det. Heldigvis er hun ikke like kontaksøkende ovenfor eventuelle gjester, og glad er jeg for det.