Skyggen min

Alle har en skygge - jeg har to. Den ene skyggen min har også et navn, Selma. Selma er den som går nøyaktig like mange skritt som meg i løpet av en dag, og som alltid er å finne der jeg er. Hun er proppfull av energi og personlighet, og er en meget bestemt ung pusefrøken som vet akkurat hvor skapet skal stå. Stakkars den som måtte være så dum at han eller hun sa i mot den dama - da garanteres bråk!


Selma kom flyttende til oss en regntung dag på sensommeren, og siden har hun vært regjerende dronning. Etter en litt tøff start på livet som "nøkkelbarn" og streifer, har hun nå fått det som kongens katt, og hun tvinner oss tobente rundt den lille halen sin. Bortskjemt? Neida! Hver eneste natt tar hun plass ved siden av meg i senga (at det blir liten plass til husbonden er jo en annen sak), og der ligger hun og snorker til vekkerklokka mi ringer litt før sju. Da gir hun fra seg noen irriterte grynt før hun velver seg over på siden og blir liggende til jeg gjør et tappert forsøk på å gi henne litt frisk luft. Å få en B-katt ut av senga en tidlig morgen er imidlertid ikke så veldig lett, så den kampen innser jeg vel egentlig som tapt... Hun får stort sett vilja si, og får bli inne.

Til tross for sine dovne egenskaper er hun en ganske aktiv pusekatt - hun er venn med alle nabobarna i gata, og er stadig vekk på kaffebesøk hos naboen. Hun liker å være der det skjer, uavhengig om det passer en annen stakkar eller ikke. Det er hyggelig med leksehjelp, men man skal kanskje være litt kritisk til hvor hjelpen kommer fra også?

Livet med Selma er tidvis slitsomt (hun er en liten pøbelpus) , men utrolig morsomt. Man blir overrasket over hvor mye personlighet som finnes i en liten kropp, og ikke minst humor! Det varmer når noen alltid er glad for å se deg, og viser at de bryr seg. Det er utrolig mye selskap i dyr, og uten dyr hadde livet mitt vært veldig fattig.