O herlige mandag!

Dagen i dag startet ikke særlig bra (mandager gjør sjelden det). Min snille, omtenksomme mann kom listende inn på soverommet halv seks i morges, satte seg på sengekanten og strøk meg litt på armen. "Du", sa han med en stemme som liksom sa stakkars deg, "det har skjedd noe trist." "Hmpf, hva har skjedd, da?" spurte jeg lettere oppgitt. Å bli vekket slik en time før vekkerklokka ringer er ikke blant de tingene jeg verdsetter mest her i livet. "Nei, altså..." Min kjære så på meg, og tok frem det han hadde gjemt bak ryggen. Der og da brast håpet om en hyggelig mandag, for det han holdt frem foran meg var vottene mine. De fine vottene jeg hadde laget heeelt selv! De fine vottene mine som jeg hadde gledet meg SÅ til å bruke i dag, og å flotte meg med! De fine vottene mine var ødelagte! Synderen?

Jeg kjente hvordan det kokte over, og min kjære forsikret om at han hadde gitt den skyldige inn så ørene hadde blafret og fråden sprutet, men hva hjelper det, da? I utgangspunktet er jeg en dyrevenn, men jeg kjente en spire av hat i det jeg tenkte på alle timene jeg hadde lagt ned i arbeidet med å få vottene ferdige. Til alt hell var det bare snoren som var ødelagt, på vottene var det bare litt småtteri som lett lar seg fikse. Men, snoren alene tok jo like lang tid å lage som en vott!

All min fornuft forteller meg at det ikke hjelper å være sint lenge på en hund, selv om den har gjort noe den vet er galt. For det første er det umulig å være langsint på noe så søtt, og for det andre så er det ikke riktig med tanke på hundens ve og vel heller. Så, jeg får bare vende det andre kinnet til, reparere skadene og heretter gjemme unna alt som kan ødelegges av tenner. Du kan godt si jeg var dum som lot vottene ligge på spisestuebordet, men han har jo aldri vist interesse for votter, sokker, tøfler eller lignende så lenge jeg har kjent ham - hvorfor akkurat nå? Hunden er så definitiv ikke min beste venn i dag.

P.S. Sjekk denne!