Når jeg var liten, gikk også jeg i barnehage (riktignok bare to dager i uka), men jeg kan ikke huske at noen spurte om jeg ville se på Aladdin eller Askepott for å "korte kjøretiden". Dette var selvfølgelig en umulighet siden jeg er født i 1987, og datidens teknologi ikke gjorde det mulig, men det er egentlig ikke poenget her. Poenget er at når jeg var barn, kjedet jeg meg. Ikke hele tiden, men sånn innimellom. Mammas omkved var at "når du kjeder deg, blir du kreativ". Når jeg var liten oppfattet jeg det utsagnet som like teit som "du skjønner det når du blir litt større", men nå som jeg har blitt voksen selv, skjønner jeg jo at det ikke var så teit.
Når vi dro på bilferie, var det bensinstasjoners feriebøker, og tegnesaker som holdt meg aktivisert, og billotto og "førstemann til å se..." var alltid en slager. Mamma og pappa ble kanskje litt lei av "Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga" og "Onkel Lasse synger med barna", men hei, skaffer du deg barn og tar dem med på lengre bilturer, så får ta konsekvensene på godt og vondt. "Pølse? Tisse! Is?" I dag ser tydeligvis foreldrene på biltid som fritid; de plasserer barna i baksetet, trykker på "play" også er det stilt resten av turen. I og for seg ikke så dumt egentlig, og jeg ser helt klart fordelen med å ha en DVD-spiller i bil på lengre turer. Men, kan turen til barnehagen klassifiseres som en "lengre tur"?
"Når jeg var gutt" er pappas favorittåpning på en setning, og opp gjennom oppveksten har jeg hørt mang en historie som begynner nettopp slik, og som fortsetter med hvor pliktoppfyllende, arbeidsom og flink min kjære pappa var som liten. Jeg mener på ingen måte å fornærme deg, pappsen, men jeg har alltid ledd litt av disse historiene. Nå innser jeg imidlertid at jeg er i ferd med å kjøre inn i samme spor selv, i det jeg stadig forteller om "da jeg var jentunge". Uansett, er barn av i dag overstimulerte? De får tilsynelatende aldri muligheten til å slappe av. Eller å kjede seg. I barnehagene skal alt være så pedagogisk korrekt at ungene knapt får tid til å leke, og etter barnehage (og skole) er det så mange fritidsaktiviteter at mor og far må utvide forsikringen på bilparken for at den skal dekke alle kilometerne de tilbakelegger i bringing og henting av barn på ulike fritidsaktiviteter. "Når jeg var jentunge" var det barne-TV en halvtime om dagen, nå er det barne-TV fra 06.00-22.00. Er det en sunn utvikling?
Jeg har mange ganger tenkt at når jeg selv en gang blir mor, skal jeg tenke selv og la barna mine gjøre det samme. De skal lære å kjede seg og å leke selv. Men så er det at jeg begynner å tenke... Lar det seg egentlig gjøre? Er det ikke slik at vi alle bare må kaste oss på tidskarusellen uansett hvor kvalme og svimle vi måtte bli? Er det riktig å utsette seg selv - og sine barn - for de følgene det vil få å ikke være "i tiden"? Barn (og voksne) er slemme, og ønsker man å gjøre barna sine til potensielle mobbeoffer bare fordi man lar barn være barn?
Jeg hadde på ingen måte en dårlig barndom, selv om jeg måtte leke selv. Antakeligvis så er jeg ikke så gammel heller. Ennå. Det er nok heller bare samfunnet som har utviklet seg, og kanskje litt raskere enn at jeg klarte å holde følge. Jeg har ikke på noen måte ment å se ned på noen foreldre, men jeg stiller meg sterkt tvilsom til om samfunnsutviklingen vi nå ser resultatene av, har vært, og fortsatt er, sunn.
Dårlig med DVD-spiller her, ja
.jpg)
