Kamp om plassen

Hver eneste kveld og natt leker vi sengeleken her hjemme hos oss. Hvis du nå tror at jeg skal snakke snusk, får du tro om igjen og skamme deg dypt. Sengeleken er stolleken om enn med en liten vri, og er en sånn lek som du egentlig blir drittlei, men som liksom er litt koselig allikevel. Akkurat som stolleken.

I stolleken er det jo slik at man har én stol for lite i forhold til antall deltakere, og tilsvarende er det med sengeleken også. Dobbeltsengen vår består, naturlig nok, av to senger, men vi er alltid tre som skal dele på disse to sengene. Tenkte du snuskete nå igjen? Skjerpings! Vesle Selma har, så lenge hun har bodd her, hatt fast plass ved siden av puta mi på nettene. Men, i takt med at hun vokser, minker plassen hun har til rådighet ved siden av puta mi, og hun har begynt å sove lenger ned i senga. Det var i det Selma endret vaner, at vi alle tre fikk en ny; nemlig nevnte sengelek! Min kjære kan knapt nok sies å være deltakende i denne leken egentlig, for han får alltid beholde sin sengedel for seg selv, så det ender for det meste i duell mellom Selma og meg. Når vi stabler oss på plass i loppekassa ved leggetid, fungerer liksom alt greit, men det er så fort en av oss våkner at leken er i gang! Skulle jeg være så dum å stå opp i løpet av natta, må jeg kjempe hardt for å få tilbake min plass i senga etterpå. Min kjære (som alltid klager på at jeg tar så mye plass i senga) plasserer seg uten unntak midt i senga når jeg er oppe, og mens han okkuperer bredden, okkuperer Selma lengden. Hun ligger som regel langstrakt, med halen rett ut og gir verken plass foran eller bak seg, over eller under. Hvor skal jeg ligge da, da? Under senga? Min bedre halvdel kan jeg som regel gi ett lett dytt, også ruller han over på sin halvdel uten videre diskusjoner, men prøv det samme med Selma? Da blir det bråk! Som notorisk neglebiter har jeg lite å stille opp med i forhold til en katt, så jeg arbeider aktivt med å finne andre metoder. "Smyger'n" har hittil fungert ganske bra, men det er ganske vanskelig å forsøke og lirke seg ned under dyna uten å pådra seg andres vrede. Å fjerne Selma er heller ikke et aktuelt alternativ, og fjerner jeg mannen blir det vel bråk da også: "Unnskyld, kan De gjøre plass til katten? Gjestesenga er ledig."

Det beste alternativet er kanskje bare å la det være som det er, for det er tross alt litt koselig også. Ikke kampen om plassen kanskje, men jeg får ligge i midten selv om jeg er voksen jeg, og selv på natta er jeg omgitt av noen som er glad i meg! Det må vel sies å være en hverdagsglede?