Har jeg fornærma morra'ri eller?

Nå skal jeg syte og klage litt, så enten kan du stoppe og lese her og vente på mer positive innlegg (forhåpentligvis i morgen), eller du kan fortsette og legge igjen en "stakkars deg"-kommetar nederst i innlegget. Det er ditt valg.

Nå begynner den kulda og koste oss dyrt her. Bokstavelig talt. KRÆKK! sa det, vi satt i stua og så på TV. Okeeeiii... Hva nå? Min kjære og jeg tittet på hverandre; vi hadde begge hørt at lyden kom fra verandadøren. Som jeg fortalte om i et tidligere innlegg, har denne vært (og er fortsatt) greit nediset. Siden bildet i nevnte innlegg ble tatt, har isen bare blitt tykkere. "Jeg håper det bare var is som sprakk?" spurte jeg forsiktig. Vi gikk bort til verandadøren og fikk vår mistanke bekreftet: det var ikke "bare" isen som sprakk, det var faktisk glasset! Glasset i verandadøren sprakk! Hellet i uhellet var at det bare var det innerste av de to lagene med glass som sprakk, men med en verandadør av glass på "dimmen" 2,40 x 2,10, så er jo ikke det bare, bare i 20 blå. Det skal innrømmes at gloser som verken min kjære eller jeg høyt sagt kan, ble ytret. Er det mulig liksom? Jeg liker vinter og alt det der, og syns tross alt at -20 er bedre enn +30, men nå holder det, eller? Og når vi nå først er inne på temperaturer, så var det nok nettopp det som lå bak "KRÆKK!" også: med temperaturforskjeller opp mot 40-45 grader, så ble det nok for mye for dette gamle glasset fra 1900-og-den-tid. Med -20 ute og +20-25 i stua, så ble det vel for mye? Særlig når temperaturene inne varierer veldig gjennom døgnet. Denne skaden kan vi selvsagt ta på forsikringen (takk og lov), men egenandelen er på 6 000 kroner, og jeg kan tenke meg ganske mye jeg gjerne skulle brukt 6 000 kroner på. Særlig i januar. Men, men.... Ulykkesfulgene of the year, der har du oss! Hva galt har vi gjort egentlig? Året 2010 har så langt vært preget av sykdom, sykehus, død, mer sykdom, ødelagt sengetøy og håndklær (et par tusen tasset avgårde der óg), you name it! Folk har det verre, det er bare det at akkurat nå står jeg meg selv nærmest. Til syvende og sist, så er det vel slik med oss alle? Vi står oss selv nærmest... Etter et spesielt år 2009 var jeg liksom ille klar for å starte på noe nytt og bedre, men vi prøver på nytt om et år. "Appelsin, klementin", som pappa sier (!).

Tenk positive tanker, si positive ord og det positive gror!