"Og det skjedde i de dager, da alle hus var ekstra rene, og menneskene utslitte"

Da var den syvende luka i adventskalenderen åpnet, og det er 17 dager igjen til jul. Førjulstresset øker mer en proporsjonalt med antall åpnede luker, og jeg vil anslå økningen på stresset til å være opphøyd i noe slik som tilsvarer den gjeldende dagen i desember. I dag er stresset opphøyd i syvende, i morgen i åttende, også videre. Jeg blir stressa bare ved tanken!

Desember er måneden da alt skal skje, og jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om hvorfor det skal være nettopp slik. Hvorfor skal for eksempel alle årets familiebegivenheter (også kjent som familietragedier) finne sted i uke 52? Hvorfor ikke spre det litt utover året? Vi er da familie i ukene 1-51 også? Eller hvorfor skal vi rundvaske huset akkurat i desember? Det er vel ikke noe mer møkkete da enn ellers i året? Nå gir jeg riktignok huset en god runde med vaskefilla hver fjortende dag, så her er det nok jevnt over rent og pent, men likevel skal det liksom være litt ekstra nå før jul. Også skal det bakes; ikke bare ett slag, men hele syv sorter. Jeg har på ingen måte til hensikt å sette meg opp mot disse tradisjonene, for jeg elsker tradisjoner, det er bare det at etter at jeg ble voksen og flyttet for meg selv, så har jeg sett en annen side ved julen. Denne siden som åpenbarte seg for et par år siden, er ikke like hyggelig som den julesiden jeg kjente til fra før. Denne "nye" siden er rett og slett bare slitsom! Denne siden handler ikke om kos og hygge, og julenisser og engler og Jesus og Maria. Eller - den gjør for såvidt det, men alt blir liksom med en bismak. Denne siden handler mer om tidsnød og dårlig samvittighet, og er en evig påminnelse om at man er et høyst normalt, dødelig vesen som ikke klarer, eller rekker, ALT! (Jeg har ikke for vane å gå rundt å tenke at jeg er et uovervinnelig overmenneske altså, men i januar-november består ikke kabalen av mer enn én kortstokk - i jula har den fem. Minst.)

Hvor ble pusterommene fra barndommen av? Nå er det ikke lenger mamma som skriver julekortene, baker kakene, vasker huset, pynter alle rom, handler julegaver, sørger for at vi rekker å besøke alle, gjør klart antrekkene.... Som liten kan man gjøre det man har lyst når man har lyst; som stor har man ansvaret selv. Det virket aldri som mamma var så stresset i desember som jeg føler meg nå? Antakelig kom det av at hun skjulte det godt, eller også er det faktisk med juleforberedelser som med alt annet her i livet: øvelse gjør mester. Etter hvert firer man kanskje litt på kravene og innser at det blir jul likevel? For det handler ikke om mangel på planlegging, tvert i mot, det handler mer om mangel på tid. Dagene får ikke mer enn 24 timer selv om det er jul, og ukene blir ikke på magisk vis utvidet med en xdag og en ydag, selv om det hadde passet meg ypperlig. På samme tid skal vi rekke tre ganger så mye som ellers i året - det sier seg jo selv at det blir problemer av sånt.

Mitt store problem er samvittigheten. Jeg har konstant dårlig samvittighet for alle småkakene jeg ikke rekker bake, alle vennene mine og familien min som jeg ikke rekker å bruke all den tid med som jeg skulle ønske, den stakkars mannen min som ikke får en ekstra overraskelse i matpakka slik jeg hadde tenkt, julebrevet som enda ikke er ferdig forfattet... Det er likt for alle, så jeg er ikke i noen særstilling, men jeg innser at den gamle , irriterende "regla" fra barndommen kanskje fortsatt gjelder: "Dette er du for liten til å forstå." Kanskje er jeg ikke stor nok ennå til å forstå hvordan jeg skal mestre alt dette på en mindre stressende måte? Kanskje trengs det mer enn tre "egne" julefeiringer til å lære seg kunsten å forberede OG å kunne slappe av? Likevel, jeg er stor nok til å forstå at jula ikke handler om alt vi gjør den til, men at jeg har fått en sjanse til å leve, fordi Jesus kom til jorda. Jeg skulle bare ønske at jeg klarte å faktisk huske på det i hele adventstida, ikke bare i det jeg tørker støv av julekrybba når jeg springer forbi...