Ekteskapsproblemer

De av dere som følger Bustenellik på Instagram (@bustenellik), har neppe kunnet unngå å få med seg at Bustemannen og jeg har noen ekteskapsproblemer. Fire, for å være eksakt. Det har vært duket for heftige diskusjoner, enstavelsesord og kalde skuldre. 

Det er kanskje litt uenigheter rundt sakens kjerne, men det hele startet med at Martha takket for seg første påskedag. Da ble Molly fryktelig ensom der nede i buret sitt; de er jo flokkdyr disse skapningene. Martha valgte imidlertid et veldig dårlig tidspunkt å dø på, for det var jo ikke et eneste hunmarsvin å oppdrive. I hvertfall ikke på Mollys alder, for Bustemannen mente på dét, at fikk vi to jevngamle marsvin, så ville vi slippe denne visa hvert tredje år (underforstått: de dauer på likt!). 

Molly

Så var det at Busteliten og jeg besøkte dyrebutikken. Der stod det to nusselige nøster, som tilfeldigvis viste seg å være jenter. Tilfeldigvis var de søstre også, og det gikk jo som det måtte gå. Bustemannen mener at man ikke kan sende unge og kjerring ut for å skaffe kjæledyr, for det ender alltid med mer enn man skal ha, men han godtok i det minste, under tvil, argumentet om at vi nå hadde to like gamle marsvin som ville "daue på likt". Etter Molly. (Den egentlige grunnen til at både Lollo og Nina ble med hjem fra dyrebutikken den ettermiddagen, var jo selvsagt at verken Busteliten eller jeg hadde hjerte til å la den ene bli igjen og å splitte to søstre, men det har vi liksom stilltiende blitt enige om å tie i hjel begge to. I hvertfall ovenfor husbonden.)

Molly, Lollo og Nina

Men så, da, så ble jo marsvinburet et problem. Det var jo plutselig altfor lite! På dette tidspunktet hadde allerede Bustemannen meldt seg ut for lengst, om enn midlertidig, så dette fikk jeg "ordne opp i på egenhånd". Noen kvelder på finn.no, og vips! så kom jeg over et tilbud det ikke nyttet å la gå forbi: Tre bur til en svært så hyggelig pris. En ørliten detalj jeg "glemte" å fortelle Bustemannen om i det jeg strøk på dør, var at det fulgte med en et år gammel Maya med på kjøpet, men pytt sann. Én fra eller til? Kunne det være så ille, da? Bur måtte de jo ha, uansett.

Maya

Jeg har alltid levd i den troen at tilgivelse er enklere å få enn tillatelse, men her hadde jeg neppe fått noen tillatelse. Tilgivelse skulle heller ikke vise seg å stå på menyen, den saken var klinkende klar! Isfronten stod hardt i en hel uke, og Bustemannen truet med øks og hoggestabbe. Jeg på min side gikk i mot alle psykologers gode råd og tips, og brukte barnet mitt for hva det var verdt i en kamp mellom mor og far! Men, målet helliger middelet, og tilslutt gled truslene over i en lavmælt surmulig, og saken ble lagt mer eller mindre død. 

Lollo (som ikke egentlig har selvlysende øyne;
hun er ikke så kul)

Forleden morgen da jeg kom for å gi dem frokost, fant jeg buret fullt av gulrøtter. Jeg spurte Busteliten, men han hadde ikke gitt dem knasket. Da jeg senere på dagen spurte Bustemannen om det var han som hadde forbarmet seg over ekteskapsproblemene våre på morgenkvisten, viste det seg at han bare hadde "ryddet litt i kjøleskapet". Men! Han er påpasselig med å poengtere at det kun er fordi Busteliten vet hvem som er hvem, at de fortsatt teller fire. Vi må på ingen måte finne på å tro at han bryr seg. Nei, nei. 

Ja, vi har alle vårt.