Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




onsdag 23. januar 2013

Kapittel 8

Jeg var akkurat på vei inn i min dypeste søvn i går kveld, i det jeg hørte Bustemannen over husets intercom-anlegg (altså babycallen): "Du må komme. Nå!" Da jeg kom inn på Bustelitens rom, fikk jeg mine bange anelser bekreftet. Oppkast. Over gutten. Over senga. Overalt. AGAIN! Hadde jeg ikke fått det over meg også, hadde jeg faktisk ikke trodd at det var mulig. Igjen.

Jeg antar at mine lesere begynner å se seg lei på feber, oppkast, stikkpiller og annen dævelskap, så i dag har jeg bestemt meg for en noe annen vinkling på sjukdomsblogginga (husmorblogging ble ut i det poden begynte i barnehagen). Det er nemlig noe jeg har begynt å lure på, og det er her Kapittel 8 kommer inn i bildet. Kapittel 8, som vi begynte å høre rykter om allerede i det vi kom over i storskolen, og som vi i åttende fikk lov til å smugtitte på da vi satt bakerst i skolebussen sammen med de nesten voksne kidsa. Kapittel 8: Sex og Samliv. Oooo! 


Vi kniste av ord som kondom, pessoar og samleie. Vi rødmet mens vi kikket nysgjerrig på bildet av den nakne gutten og jenta som lekte i vannkanten. Så kom alle de skumle ordene, det kapitlet egentlig handlet om (for nei, det var ikke porno, slik vi hadde forventet): Klamydia! Herpes! Gonoré! Syfilis! Skrekk og gru! Som en grand finale viste læreren oss en film fra 60-tallet, på sånn filmbånd, hvor vi fikk se en fødsel fra A til Å. Fra orkesterplass. Med det resultatet at samtlige jenter utviklet en akutt, dog varig, fødselsangst, og guttene akutt, dog ikke varig, mistet all interesse for det kvinnelige kjønnsorgan. 


I ettertid tenker jeg at de kunne i grunnen spart oss for denne traumatiske opplevelsen. I stedet kunne de bare fått en barnehageforelder, midt i det første barnehageåret, til å komme og holde et foredrag. Foredraget, som selvfølgelig hadde hett Baresykogaldrifrisk, hadde omhandlet hverdagen som barnehageforelder med alt hva det innebærer: feber, mer feber, vannkopper, litt til feber, oppkast, oppkast, oppkast over hele mamma, oppkast over hele pappa, feber, oppkast over hele senga, øyekatarr, forkjølelse, enda mer øyekatarr, feber, oppkast igjen, halsbetennelse og en påfølgende døden nær-opplevelse, feber, oppkast overalt, også videre, også videre. Jeg har aldri hatt sykdommen, men tipper at Klamydia hadde fremstått som litt vondt i håret til sammenlikning.


Nå er det ikke slik at jeg hadde valgt bort veslekællen til fordel for å få være frisk. Ei heller hadde jeg valgt bort barnehagen. Men, det kan jo hende at forfatteren av Kapittel 8 kunne nådd enda litt lenger inn hos ungdommen, dersom han (eller hun) hadde inkludert det første barnehageåret som en del av ikkehasexfordablirdusyk-propagandaen sin. Kanskje hadde noen færre havnet i uløkka. Skjønt, de hadde vel bare syntes at det hadde vært digg med en fridag eller nitti fra skolen. Lizzm. 

 

4 kommentarer:

Refleksjon på livsvegen sa...

WOW! Tipper enkelte foreldre eg veit om kjenner seg igjen i det du skriv. Tlf. sånn ca annan kvar dag: "Nei, no er han sjuk igjen!"
Skal visst gå betre det andre året vert det sagt! ;-)
Lukke til!

Spirea sa...

Takk for at du skriver sånn at vi kan kjenne oss igjen - i det meste faktisk ;) du er bra! god uke videre til deg!! klem

Mormor Inger sa...

Stakkars veslekæll.... det var da voldsomt til sykdom hos både han og dere! Håper 2013 plutselig blir et friskt år!
Ellers - artig lesning, som vanlig :)

Klem fra "nabo'n" :)

Elisabeth, innerst i veien sa...

Ha ha ha, fantastisk ide!

Related Posts with Thumbnails