Ett år...

Det er så lite. Og likevel så utrolig mye. For en liten kæll, så er det faktisk et helt liv. I dag, 18. oktober, er det ett år siden den vesle kællen vår ble født. Jeg klarer ikke helt å tro det. 

De siste dagene har vært litt spesielle. Jeg tenker tilbake og tenker på han som enda ikke var, men som likevel var det. Jeg tenker tilbake, og er utrolig takknemlig for at han faktisk fikk være. Det var nemlig ikke så selvsagt, der det stod om livet for både Busteliten og meg, noen dramatiske minutter i fjor. Fødselen husker jeg fortsatt nesten ingenting av, men i små porsjoner ble jeg fortalt om den i dagene som fulgte. 

Mye gikk galt underveis, og særlig da vi nærmet oss mål, men takket være et fantastisk sykehuspersonale og en sta og dyktig fødselslege, så endte det likevel godt. Derfor kan vi i dag kose oss med å gjøre litt ekstra stas på veslekællen vår. En liten kæll, som er noe helt for seg selv.

Busteliten har gitt mamma'n og pappa'n sin en snill debut i foreldrerollen. Han har fra første stund vært en medgjørlig liten kar med særdeles godt humør. Han er blid absolutt hele dagen, og det er først når klokka nærmer seg syv og leggetid at det kan bli litt baluba i Busteheimen. Hvor han har den egenskapen fra, vites ikke, for både Bustemannen og jeg er enige om at "det har han hvertfall ikke fra deg!". Bustemannen mistenker at det er fra Geir, for Busteliten er nemlig veldig opptatt av "Geeeeir". Bustemannen heter ikke Geir, og selv om jeg påstår at postmannen faktisk er en postdame, så har hverken Bustemannen eller jeg kommet til bunns i hvem denne Geir egentlig er... (Men vi har klarhet i hvem pappaen er, altså!)

Også har vi Ulf, da. Vi kan liksom ikke ha et innlegg om Busteliten uten å nevne Ulf. Ulf befinner seg i neven på Busteliten absolutt døgnet rundt, og sammen har de vunnet kampen mot barnehagepersonalet for lengst. De forsøkte nemlig med Ulf-avvenning ved barnehagestart, men det prosjektet måtte de raskt legge på is. Der Busteliten er, der er Ulf. Ferdig snakka. 

Det siste året har gått så fort, men likevel så uendelig sakte. Det kjennes ut som en evighet siden jeg satt på do og forsøkte å få bukt med luftsmertene mine (uvitende førstegangsfødene, altså). Og nå - vips! Så har den 55 cm lange, og 4 670 gram tunge babyen blitt til en liten gutt. Vi som aldri syntes at han var skikkelig baby siden han var så stor, men når vi nå ser tilbake på bildene som i dag er ett år gamle... Han var visst litt liten likevel.

For et år siden i dag var dagen grå. Akkurat slik jeg hadde sett for meg at den skulle være. Det er den i dag også, og det syns jeg egentlig at er litt fint. Det er Busteliten sin dag, og den skal feires. For aller første gang.

Gratulerer med dagen, vesle kællen vår!