Et moraliserende innlegg

Dette kan kanskje synes som nok et innlegg forfattet for å høste sympati fra omsorgsfulle lesere. Det er det faktisk ikke. Innlegget er i sin helhet skrevet med hensyn på et par, tre moralske slutninger gjort den senere tid. Kjære Bustebloggleser: Les og lær!

Det er jo ingen hemmelighet at det har vært heller labert på helsefronten i Bustehjemmet den siste tiden. Det har til en hver tid vært minst ett sykt familiemedlem siden begynnelsen av september, og i forrige uke ble hosten til Busteliten så stygg at vi fant det best å oppsøke lege. Som sagt, så gjort, og Busteliten, Ulf og mor troppet opp på legekontoret.

Da Busteliten var ferdig undersøkt og hadde fått sine resepter, og siden jeg først hadde en lege for hånden, så tenkte jeg at jeg skulle utnytte muligheten til å spørre ham hva halsevondten min kunne være et symptom på. Han fant frem en ispinne, kommanderte ett "A" og så bare, i en overivirig tone....

"Har'ru sett deg sjøl i halsen, eller? Hæ!?"
"Ehm... nei? Jeg har ikke for vane å gjøre det."

"Ne-hei? Da burde du ta en titt, altså!"
"Jammen jeg har jo ikke peiling på åssen det skal se ut der, jeg!"
"Spiller ingen rolle!"
"Neivel?"
"Nei! Du kommer til å se hva som er galt med én gang!"

"Åkæi?"
"Du har en G I G A N T I S K infeksjon på mandlene!" (Og her snakker vi skikkelig trøkk på størrelsesadjektivet, altså!)

"Såpass, ja. Går det over, eller?"
"Går over? Om ikke du begynner på penicillin med en eneste gang, så kommer det greiene her til å angripe hjertet ditt! Ikke sjans for at du kan bli bra uten penicillin!"

"Eh... neivel."

"Skal du ha sykemelding?"
"Sykemelding? For halsevondt? Nei takk."

Ikke rart jeg hadde følt meg litt shabby de siste dagene, tenkte jeg, og kjørte avgårde til apoteket.

"Hæ? FOR en kur! En så heftig penicillinkur har jeg aaaldri sett før," kunne den eldre apotekerdamen opplyse meg om. "Nehei? Hvor stor er den, da?" undret jeg, og noterte meg bak øret at jeg neste gang kanskje burde se over respetene før jeg leverte dem til apoteket. "100 tabletter! Vi har ikke så store pakninger inne engang!" Med fire tabletter om dagen og litt kjapp hoderegning stod det straks klart for meg at jeg de neste tre ukene og i enda fire dager skulle knaske på denne penicillinkuren som var en hest verdig. Om ikke jeg ble motstandsdyktig av denne, ville jeg vel for alltid være mottakelig for den slags. 

Jeg hadde ikke mer enn kommet inn inngangsdøren hjemme, før jeg forstod hvorfor legen så generøst hadde tilbudt sykemelding. Helt utmattet, kvalm og med en hodepine ut av en annen verden, stupte jeg til sengs. Bare for moro skyld målte jeg temperaturen, og den viste 39, noe den ikke har gjort siden barneskolealder. Game over og hasta la vista, liksom. 

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Videre kunne jeg nå fortsatt om hvordan gjennomføre bursdagsfeiring ikke bare én, men hele to ganger med høy feber og en døden-nær-følelse. Den moroa skal jeg spare dere for, og i stedet raskt og effektivt hoppe til en konkluderende avslutning, der vi konkluderer med følgende moraliteter:

1)

All den tid jeg er pessimist av natur og har det med å krisemaksimere alt fra myggstikk til skrubbsår - selvsagt alt med døden som følge, har jeg aldri hatt for vane "å se det an" og tenke at "det går over". Ting har, merkelig nok, som regel gått over før jeg har rukket å se det særlig an, men denne gangen hadde jeg plenty av tid til "å se det an". Faktisk så jeg det an i over to uker, før jeg da ved nærmest en tilfeldighet spurte legen hva dette kanskje, muligens kunne være. Det viste seg jo å være ikke akkurat no' småtteri, så moralen må være noe sånt som: IKKE bryt gamle vaner - da kan du faktisk få hjerteproblemer. Og helt sikkert dø. 

2a)

Nærmest siden unnfangelsen har vi i vår naivitet tenkt at dersom vi ikke er hysteriske hva bakterier angår, så vil barnehagestarten gå tilnærmet knirkefritt. Følgelig har vi bare unntaksvis (og det er to ganger eller noe) kokt Bustelitens sutter. Ikke har vi fått panikk om han har staket katten eller spist marsvinbæsjen heller. Herding. Det er sunt for gutten å få herda seg litt! O M G! hvor blåøyd går det an å bli? Hæ? Herding er sikkert vel og bra, men jeg er redd at moralen likevel er: Snørrungene i barnehagen innehar en smitteflora som du som debuterende barnehageforelder ikke i din villeste fantasi kunne forestille deg at eksisterte engang! Barnet ditt, men også i aller høyeste grad du selv, vil bli rammet av sykdom.

2b)

Realfagelsker som jeg er, og under fortusetning av 2a), del 1, kan vi sette opp følgende formel/moral, gitt at A og B inntreffer på noenlunde samme tid: 

Barnehageoppstart (A) + Oppstart som selvstendig næringsdrivende (B) 

= Utrolig dårlig tima (ERROR)

Så kjære alle søte finingene der ute (hjerte, hjerte, hjerte, dobbeltslæsj og englefjes), ta til dere lærdommen og ikke fall i samme feller som oss. Da unngår dere muuuuligens noen overraskelser på veien. Og som en moral nummer tre: Ikke vær naiv og tenk at "det rammer bare alle andre - vi klarer oss sikkert!" You won't!

De beste lykkeønskninger fra

, fortsatt på penicillin, dog noen erfaringer rikere.