En gjeng med løgnhalser?

Mammabloggerne er for tiden under kritikernes lupe. Igjen. Vi kritiseres for å forskjønne mammatilværelsen. Vi fremstiller visstnok hjemmetilværelsen som en dus drøm av idyll. Vi viser ikke virkeligheten slik den faktisk er, og lurer dermed våre medsøstre både med og uten barn til å tro på både nisser og dverger og det som verre er.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Hverdagen i Bustehjemmet er mer enn koselige dager på lekeplassen. Den er ikke bare duften av hjemmebakst og friske blomster. Den er også kjedelig klesvask, krangling og "hva skal vi ha til middag i dag?". Ikke minst er hverdagen i Bustebloggen så mye, mye mer enn hva dere som leser Bustebloggen ser! (Noe jeg tror kanskje kritikerne ikke er klar over, etter som det kan virke som om de ikke setter seg inn i bloggene og følger dem over tid, før de kritiseres.)

Jeg har tatt et bevisst valg for hva dere som lesere skal få lov til å se av vår hverdag, og hva dere eventuelt ikke får se. Ikke fordi jeg ønsker å holde dere for narr eller skjule noe, men fordi jeg ønsker å kunne stå inne for det jeg deler med dere. Jeg blogger, blant mye annet, om familien min, og jeg ønsker å gjøre det på en slik måte at jeg ikke skjemmer dem ut eller setter dem i et dårlig lys.

Jeg har en sønn, og det hender at han, som andre barn, slår seg vrang. At han hyler og skriker og ikke vil gjøre det jeg vil at han skal gjøre. Det er jo slik det er. Hverdagen. Det ville likevel ikke falle meg inn å ta et bilde av ham i en slik situasjon, publisere det på Bustebloggen sammen med noen velvalgte ord om hvor håpløst vrang den vesle pjokken er. Hvorfor ikke? Fordi jeg ville mislikt det sterkt om det var meg som hadde blitt fremstilt på den måten! Og om Busteliten om noen år hadde funnet dette, og spurt meg om hvorfor jeg hadde publisert det, da hadde jeg faktisk blitt ham svar skyldig. Dessuten, det er jo ikke slik han er mesteparten av tiden. Han er våken tolv timer i døgnet, og av de timene så er han "umulig" i kanskje til sammen én av dem. Hvorfor skal jeg da vektlegge denne ene timen, fremfor de elleve andre hvor han er seg selv? Da han er blid og energisk, med glimt i øyet og et smil på lur?

Hvorfor rettes ikke kritikken heller mot de som ukritisk beskriver hverdagen ned til hver minste detalj? De som ikke bare lar leserne få stå på utsiden og titte inn, men som faktisk inviterer dem med inn, og lar dem få utsikt fra beste orkesterplass. Enkelte utbroderer om både ekteskapelige krangler, trassige barn og skrullete svigemødre; kan de stå inne for alt hva de sier og gjør? Og hva ligger til grunn for at de velger å eksponere seg og sine nærmeste på en slik måte? Skal man dele alle hverdagsnegativitetene, er man også nødt til å eksponere familien sin i stor grad. Er det OK? Er det ikke lenger ansett som noe bra, det å være selektiv?

Om enn et begrenset, så ønsker jeg i alle fall å gi dere som leser Bustebloggen min et ærlig innblikk i vår hverdag. Kan hende lager man sannheten rundt sitt liv selv, men mye handler også om hva man vektlegger her i livet. Så får det heller være om man muligens lever på en livsløgn eller to. Vi skal dempe positiviteten. Droppe innpakningen med blondebånd. Ta av maska. Vise hvem vi virkelig er og hvordan den egentlige hverdagen er. Vel, vår "egentlige" hverdag, den er faktisk ganske fin, den. Vi har det fint her i Bustehjemmet, vi. Hvorfor skal vi skjule det? Jo visst er det flest hverdager, men hvem har sagt at hverdagene skal være noe negativt?

Jeg har ikke overflod av energi, og den energien jeg har, ønsker jeg å bruke på noe postivt. Derfor er blogging en fin hobby for meg. Her kan jeg hente inspirasjon, som i sin tur gir både energi, overskudd og positivitet. Sure sokker og fastbrente middagsrester har jeg nok av selv, så jeg er jammen glad for at jeg slipper å forholde meg til andre sine i tillegg!

Og for reality chekens skyld:
- Syns du Bustenellik fremstår som en løgnhals? -

, som ber deg titte innom lammelaaret og Astrid VU hvis du har lyst til å lese hva flere mammabloggere mener om temaet.