Murphys lov. I egen person.

Det ble plutselig stille på Bustebloggen. Veldig stille. 

I de to foregående innleggende fortalte jeg at jeg hadde akutt mellomørebetennelse. Kortversjonen som forklarer stillheten, er at akutt mellomørebetennelse, det hadde jeg definitivt ikke. Det har kommet på det rene i løpet av helgen. Det er vel stort sett det eneste vi har klart å konkludere med også. Så langt.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg neppe brukt så lang tid på å uroe meg for at flyet fra Tallinn skulle ramle ned og at jeg skulle dø av det. Jeg hadde trolig bekymret meg litt mer for hva som kom etterpå. For eksempel at jeg, ti minutter etter å ha kommet hjem fra sykehuset, ble kalt inn igjen til nevrologisk akuttmottak fredag kveld klokken elleve. Når du får en slik hasteinnkallelse, skjønner du liksom at det ikke er ørene dine legene lenger er så veldig bekymret for. Når de skal CT-scanne hjernen din både med og uten kontrastvæske når klokka er ett på natta, og prioriterer det innimellom trafikkulykker og andre traumer, så er du ikke særlig høy i hatten.

Heldigvis kunne dr. Abdullah avkrefte alle dr. Bustenelliks (a.k.a. hypokonderen) diagnoser. Jeg hadde nemlig allerede sett for meg et lite hvitt hus med blomster på taket etter både hjerneslag, hjerneblødning og en liten blodpropp (som også var det det faktisk lette etter, men heldigvis ikke fant.) Med overkroppen full av trykknapper og bomullsdotter (jeg overlevde til og med å få en veneflon), samt et praktisk lite armbånd som forteller meg hvem jeg er og hvor jeg bor, ble jeg omsider sendt hjem. 

Hvordan i alle dager dette ble stelt i stand? Alt jeg gjorde, var å oppsøke dr. Simen fredag ettermiddag for en ny antibiotikakur. Den jeg hadde gått på siden mandag (da jeg (feilaktig) fikk påvist akutt mellomørebetennelse etter flyturen hjem fra Tallinn) hadde hatt omtrent samme virkning på betennelsen som smurfepastiller, og jeg var så svimmel at jeg ikke stod støtt på bena. Dr. Simen viste seg å være en grundig kar, som sendte meg rett til dr. Pål. Etter at dr. Pål hadde undersøkt meg, og mumlet bekymret til dr. Simen, sendte de meg ut av rommet for å "konferere". Det hele endte med at dr. Simen og dr. Pål sendte meg i hui og hast til dr. Lars på sykehuset, sammen med et tettskrevet A4-ark med fire potensielle, diagnoser som er plent umulig for normale folk å uttale. Og deretter følger historien som nevnt over.

I dag var jeg på sykehuset igjen, helgens tredje tur. Fortsatt er jeg like svimmel, og fortsatt vet ikke legene hvorfor det er slik. Jeg har ingen sammenfallende symptomer på noe som helst, og nå skal jeg utredes etter elimineringsmetoden. Jeg simpelthen elsker å være en medisinsk case! Helgas kjendis på SØF, liksom. "Åh! Så det er deg, det ja! Åssen går det nå, da?" Og du er...? Alle som jobber på sykehuset synes å vite hvem jeg er, og alle som tydeligvis har hatt en ledig stund, har vært med på undersøkelsene av meg, studentene inkludert. 

Og, siden denne svimmelheten setter meg fullstendig ut av spill, kan det nok være at det blir en stund mellom livstegnene her på Bustebloggen i tiden fremover. Jeg håper legene finner ut av dette fort, men siden jeg er selve inkarnasjonen av Murphys lov (the story of my life), så velger jeg å ta én dag ad gangen. Inntil vi blogges igjen, kan du jo se om du klarer å treffe nesa di med fingeren din, med øya oppe? Det gjør nemlig ikke jeg, og det er visstnok noe av problemet...

So long!

 

, som egentlig ikke syns at dette er særlig kult, tross galgenhumoren.