Helsevesenet vårt. Noen sannhetens ord.

Jeg er helt overveldet av alle de koselige god bedring-kommentarene fra dere etter forrige innlegg. Tusen hjertelig takk! All omsorgen betyr utrolig mye for meg, her jeg svimer rundt i uvisshet. Mange lurer på om det ikke kanskje kan være virus på balansenerven som har rammet meg, men det er en av de få tingene legene er sikre på at det ikke er. Nystagmus er visstnok som den skal være, og da er det visst ikke dét som er problemet. Og ja, jeg har lært mange nye ord den siste uken. 

Svimmelheten har heldigvis avtatt noe siden helgen, men fortsatt snurrer det rundt mesteparten av tiden. Dagene blir derfor forholdsvis rolige i Bustehjemmet for tiden. Legen har dessuten gitt meg totalforbud mot å kjøre inntil videre, og da tvinges jeg til å holde meg i ro (og kreativ tankegang for å få hverdagskabalen til å gå opp). Førstkommende mandag skal de starte utredninger på sykehuset, så da håper jeg de finner ut av det snart og at hverdagen kan gå tilbake til normalen. 

I dette innlegget har jeg lyst til å skryte litt, for jeg er så inderlig takknemlig. I mediene hører man så mye negativt om helsevesenet; de tar ingen på alvor og har bare hastverk. Det er ikke min opplevelse av helsevesenet vårt. Helt siden jeg oppsøkte legen på nytt på grunn av det jeg trodde var en mellomørebetennelse, har jeg blitt tatt på (skremmende) alvor. Jeg har hatt leger som har stått på for meg, tatt de nødvendige telefonene, fått fortgang. Én har sågar droppet å se Gullrekka på NRK med familien sin, for å komme på jobb på sykehuset fredag kveld for å undersøke meg. De har ikke bare sendt meg hjem, bedt meg se det an for så å ta kontakt om det blir verre; de har gjort nødvendige undersøkelser med én gang. 

De overså at jeg var "for ung" for hjerneslag, hjerneblødning og blodpropp, og undersøkte meg for disse tilstandene bare i løpet av noen timer. De har sett meg, trøstet og beroliget. Både leger og spesialister og sykesøstre; alle har behandlet meg på en flott måte, og det er jeg så takknemlig for! Ikke minst er jeg takknemlig for at de, på en eller annen måte, har fått ordnet det slik at jeg kan komme til utredning allerede på mandag. Ellers hører man jo om ukelange, ja, kanskje månedslange, ventekøer for den slags. 

Jeg er en enkel pasient å ha med å gjøre, tror jeg selv (dersom vi ser bort fra at jeg er en hard nøtt, rent medisinsk sett). Jeg er flink til å fortelle de hvitkledde menneskene jeg møter, at jeg setter pris på det de gjør for meg. At de gjør en god jobb, og at jeg føler meg trygg. Med dette innlegget har jeg lyst til at dere skal se det samme, få et annet bilde enn hva mediene normalt danner. Jeg vet at for enkelte er ikke opplevelsen den samme, og for dem det gjelder er det synd. Likevel syns jeg vi har et flott helsevesen, med mange fantastiske mennesker som har det som sitt daglige virke å få oss andre friske. De fleste av oss får jo god behandling? Det er faktisk noe å være takknemlig for. Syns jeg. Men, slike godværsholdninger er ikke interessante i mediene. Det er heller ikke vi som opplever godværet som springer til avisene og ber dem skrive. Derfor skriver jeg det her. 

Jeg håper du har en fin dag i dag, og at du tar vare på hverdagsøyeblikkene.

Vi blogges!