Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




lørdag 23. juli 2011

... !

Da vi omsider gikk til sengs like over midnatt i går, var det med et naivt håp om at vi ville våkne i dag tidlig, og at gårsdagen bare hadde vært en vond drøm. I stedet våknet vi til en virkelighet som var langt verre enn den vi sovnet fra i natt.

Vi har heist flagget i dag. Ikke til topps, for pappa som har bursdag i dag, men på halv stang, for de 92 menneskene som er bekreftet omkommet. For landet vårt, som aldri igjen vil bli det samme.

Jeg er skremt. Skremt over at slike grusomme handlinger kan finne sted her hos oss, og at det finnes mennesker som er i stand til å utføre dem. Uvirkelige TV-bilder har brent seg fast på netthinnen, og for all tid vil vi huske hvor vi var og hva vi gjorde, akkurat da. Jeg skulle ønske vi slapp å huske akkurat dét.

Jeg ser med frykt på det hatet som er i ferd med å spre seg over landet. Et hat rettet mot den ene mannen som står bak det hele. Hat fører intet godt med seg, noe gårsdagens hendeler er et altfor trist eksempel på, og vi burde holde oss for gode til å legge andre mennesker for hat.

I stedet for å bruke tid og energi på å hate, burde det brukes litt tid og energi på å be om tilgivelse. Tilgivelse for alle de beskyldningene som i går ble rettet mot uskyldige mennesker, og da kanskje spesielt muslimene. Før en time var gått, var forhastede konklusjoner allerede trukket, og Mullah Krekar, al-quaida og muslimene var de skyldige. Men se, så var det en av "våre egne". Det er mange som burde skamme seg.   

Jeg er trist. Forvirret. Sint. Redd. Tankene er overalt og ingensteder. Jeg tenker på vesle Busteliten som sparker uvitende der inne i magen, og jeg blir usikker. Jeg innser at vi som foreldre har en tøff jobb foran oss: Vi skal skape trygghet for våre små, i et land som kanskje ikke lenger er så trygt.

Jeg ber om at vi finner styrke. Styrke til å stå sammen. Til ikke å la hatet ta overhånd. Styrke til å heve oss over slike ondskapsfulle handlinger, rette ryggen, heve hodet og se fremover. Jeg ber om at vi finner styrke til å ta den trygge virkeligheten vår tilbake.

 

6 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Godt skrevet. Jeg er også skremt av alt hatet som veltet fram i går kveld og natt, facebook-grupper som "Vi som hater..." osv.

Vi kan ikke forstå eller tilgi, men hat løser i alle fall ingen ting.

Refleksjon på livsvegen sa...

KLEM ♥

Trollmora sa...

takk for disse ordene. De gav meg mening og visshet. Jeg håper flere tenker som deg og innser hva som faktisk skjedde på fredag. Hvordan grupperinger faktisk ble spottet og beskyldt. Igjen.
Jeg er tom for ord, men jeg ville bare gi uttrykk for at jeg likte fokuset i dette innlegget. God penn og gode tanker.

No.15 sa...

Godt skrevet.

KLEM

-Lise

Renate sa...

Enig med deg! Godt skrevet!
Klem

Pia sa...

Kloke ord. Jeg ser også på FB at mange blir med i diverse hat-grupper.

Related Posts with Thumbnails