Mord på menyen

Her. Ganske nøyaktig her, ble det i går aften begått et bestialsk drap, og vi ble servert offeret til kvelds. En liten spurv. En gråspurv om man skal være pinlig nøyaktig. Og jeg mener - torturert gråspurv eller sprengt andebryst; den hadde vinger og nebb - fugl er fugl!

Det stod på Aftenpostens nettside forleden dag å lese om en 17 år gammel gutt som hadde solgt en nyre for å kunne få råd til iPad2 (og jeg aner ikke hva det er for noe, men så lenge merkenavnet starter med "i", så er det helt sikkert noe rått og fancy). En sådan situasjon vil man jo nødig utsettes for, og med tanke på svingninger i både konjunktur og lånerente, settes derfor selvforskyningen høyt på Bustehjemmets husholdningsagenda. Det er jo på ingen måte ønskelig å måtte selge en nyre, en lunge eller til og med kanskje litt kroppshår for å kunne ha råd til livets nødvendigheter, og for alltid å ha litt i bakhånd i fall uforutsette utgifter, sparer vi der vi spare kan.

Råvarer fra egen hage har derfor blitt en uvurderlig ressurs i vårt hjem. Her høstes det årlig inn rabarbara i to omganger, fjorten liter rips, ti kilo plommer og fire solbær. Løvetann har vi ubegrenset med tilgang til. I fjor forsøkte vi oss med korn, og i år har vi altså tatt skrittet videre og satset på småfugl (uttales [småføvv'el] el. evt. [småfu:l], fortrinnsvis med smelltjukke l'ær). Én side av saken er at vi begynner å bli litt lei av både pølse og kotelett på grillen, mens en annen, og forøvrig den mest avgjørende, er at småfugl er mye billigere i drift en for eksempel kveg, gris eller sau ([sæ'vv] el. [sø'vv]). Litt solsikkefrø og et par havrenek vintertstid er alt vi behøver å investere for å lulle dem inn i en falsk følelse av trygghet (og for å gjøre dem en anelse fyldigere selvsagt), og slik skaffer vi fri tilgang på fugl hele sommeren. Så, når vi sitter der og kjenner på den så smått gnagende sulten, så flår vi en spurv vi finner i plommetreet og fyrer opp grillen. Enkelt og greit. Man skulle ikke kimse av billig mat! Den som ler sist, ler best - og alle kroppens organer får vi beholde helt selv.

Eller også kan det tenkes at jeg skrøner fælt. At det faktisk var mammas lille rovdyr som kjedet seg litt, og bare ville ha noe å finne på en lørdagskveld. Mammas lille rovdyr, som alltid - døgnet rundt - har matskålen sin full av dyrt tørrfór fra dyrebutikken. Dyrt og ekslusivt fór, blandet sammen for å dekke akkurat hennes behov. Fór som motvirker både hårballer og overvekt, kjøpt i dyre dommer for å gi henne en god hverdag (og spesielt virkningsfullt er det da at Soodus' mat, den som er sammensatt for å motvirke undervekt, smaker så mye, mye bedre). Kanskje var det nettopp derfor, fordi en overvektig og stort sett alltid surmulende katt, altfor lat til i det hele tatt å lee på et værhår når noen forsøker å gjenvinne sin plass i dobbeltsenga, kjedet seg, at en stakkars gråspurv måtte bøte med livet i går aften. På gulvteppet på soverommet. På min side av senga, slik at jeg måtte vasse i fulgefjør og dun for å komme frem til senga i går kveld (rester er fortsatt å syne). Fillekatte.

Jeg foretrekker Stratos.