Mistet fotfestet?

Det var jo klassefest i går. Sommerferien skulle feires, og stemningen var på topp tross ruskevær. Det var hyggelig å se igjen gutta og de fem andre jentene, og å skravle litt om bygningslære, konstruksjonsfag og realfagslærerne (og mye annet selvsagt, men jeg forsøker tross alt å opprettholde ett visst seriøst image). Likevel slo tanken meg, om jeg kanskje ikke begynte å miste fotfestet i det egentlige hverdagslivet mitt.

Det ringte et par varselbjeller inni mitt arme hode (hvilket kanskje burde være et godt tegn midt i det hele), da jeg et par timer før feststart kom til å tenke på at det kanskje hadde vært hyggelig og tatt med en langpannekake. Hyggelig hadde det kanskje vært, men en god idé? Jeg gjentar: "(...) gutta og de fem andre jentene." Klassefester er sjelden av de type fester der kaffen og kakene kommer på bordet sånn litt over toogtyve. I hvertfall var ikke byggklassens klassefest av denne typen. Der var det fatøl og tequila for fulle mugger. Bokstavelig talt.

Når slike skumle langpannekake-planer dukker opp i hodet ved omtrent en hver anledning; er det et tegn på at husmorrollen begynner å sette seg i ryggmargen? På lik linje med Pytagoras og Newtons første lov? Når jeg begynner å diskutere vaskemidler over telefon med bestemor midt på formiddagen? For deretter å dele nyervervet kunnskap med alle som (ikke) er interessert i å høre på? Burde jeg se de røde lampene snurre seg svimle, et sted der inne, da?

Jeg undres på hvorvidt det bare er en fase jeg må gjennom, som nok et ledd i det der med å bli voksen, eller om det rett og slett bare er over og ut. På tide å legge inn årene. Bytte olabukse med plisseskjørt og blondeforklede. Sex og Singleliv med Filmavisen, og rødvinsglasset med kamferdrops. Melde seg inn i sanitetsforeningen, og selge lodder for bedehusets høstbasar. Ord som leggevann og bingo dukker opp i det fjerne, og jeg kjenner at jeg begynner å kaldsvette.

Hvor skal dette egentlig ende? Jeg tror det kanskje er på høy tid å gjøre noen små grep, før jeg mister hele meg. Slik at jeg unngår å bli en bestemorsfigur for Busteliten, i stedet for en hipp og kul mamma. Jeg burde forøvrig legge inn noen ekstragrep dersom jeg skal kunne bli en hipp og kul mamma, også. Jeg har aldri vært noen av delene, og vet ikke engang om "hipp" er in lenger. Eventuelt når det ble ut.

Jeg føler det ganske så naturlig å fortsette det hele med å legge ut om en barndom uten hverken Internett eller mobiltelefon, men det har jeg rett og slett ikke tid til akkurat nå. Jeg har nemlig bakt kake (bildene)til Bustemannen og hans kollega, og skal de få den før de er ferdige på dagen, er det på tide å komme seg til byggeplassen. Det understreker vel strengt tatt hele innlegget, men det er faktisk en samvittighetskake. Faktisk. 

Og om du lurer: Nei! Jeg serverte ikke hjemmelaget lanpannekake på klassefest i går.

 

, som sterkt vurderte å sperre innlegget for kommentarer i frykt for de sannhetens ord som eventuelt måtte fremkomme. Please. Be kind.