Det er mangt man ikke skal få se før ørene kanskje faller av!

I dag er det 15 uker og to dager til Busteliten kommer. Ja, i allefall dersom Busteliten kommer når jordmor sier at Busteliten skal komme. Kommer Busteliten når Bustelitens mamma sier at Busteliten skal komme, kommer Busteliten om 14 uker og fem dager. Bustelitens mamma mener nemlig at 09.10.11. er en mye kulere fødselsdato en 13.10.11., og syns derfor at Busteliten burde komme da. Det finnes alltids en sølvskje eller en minnebok å arve etter meg også, så dersom Busteliten ikke ønsker å gå glipp av slike kuriositeter, gjør selvsagt Busteliten smart i å komme 09.10.11. Skjønt, det var jo ikke arvegods vi skulle snakke om i dag (selv om jeg trenger noen tips i forbindelse med mitt eget arvegods, men det får vi ta i neste innlegg). Det var jo disse ukene som gjenstår, for det kan bli noen særs interessante uker!

Jeg var nemlig hos optikeren i går, og det viste seg at fremtidsutsiktene ser heller labre ut for min del. Bokstavelig talt. Jeg har den siste tiden slitt litt med å se omverdenen, og der andre har sett skarpe konturer, har jeg sett en .... slags masse. Siden det er et godt halvår siden sist jeg var inne til kontroll, var det i og for seg ikke noe unormalt med denne situasjonen, og jeg møtte lydig opp til avtalt time i går formiddag. Vi sjekket på det høyre øyet, og vi sjekket på det venstre øyet, også sjekket vi litt på begge øynene, og så litt på det venstre igjen, og... "Det her får vi desverre ikke gjort noe med!" 

"At det var...? Ikke gjort noe med? Jeg ser jo ingenting!" Nei, optikeren var klar over det, og faktisk så jeg så lite at det var i grenseland til at jeg fortsatt fikk lov til å kjøre bil! Men, det var ingenting de fikk gjort med det! Og hvorfor ikke, tror dere?
♥ Hormoner ♥ Man må jo bare elske dem?

Det kunne ikke bevises om synet mitt faktisk var forverret, eller om det "bare"
var ♥ hormoner ♥. Dersom ♥ hormoner ♥ viser seg å ha skylda, vil ikke sterkere linser hjelpe, og de kan ikke ta noen sjanser. Siden jeg lider av nærsynthet, og et syn som forverres med en kvart grad i halvåret, må de, enkelt forklart, forsøke å holde meg igjen lengst mulig, slik at de ikke risikerer å forverre synet mitt senere, og da er det dumt å forbedre et syn som kanskje ikke egentlig er forverret. Eh... Ja, noe sånt.

Så, da sitter jeg her, da. Halvveis blind, mens jeg filosoferer over hvordan de neste ukene vil se ut. Eventuelt ikke se ut. Mitt allerede dårlige samsyn er blitt til et ikke-eksisterende samsyn, og venstreøyet mitt? Tja, det gjør vel praktisk talt egentlig ingen større nytte enn å bidra til en viss symmetri i ansiktet, der det sitter så pent ved siden av det høyre. Jeg burde nok også vurdere å kjøpe en eller annen slags polstringsdrakt, for det er rart hvordan man plutselig går fra å være klossete til ekstremt klossete når synet svekkes litt. Allerede springer jeg på det som er av dørkarmer og bordben her i huset, og siden jeg er pessimist av natur, tar jeg det forgitt at situasjonen ikke vil bedres med tiden.

Og den tiden, den kan bli lang. I følge optikeren kan det ta opptil tre måneder etter at ammingen er avsluttet, før synet normaliseres. Dersom det viser seg å være tilfellet, stiller jeg meg sterkt skeptisk til hele ammekonseptet. Hva da, liksom, når mor ser så dårlig at hun legger en potteplante til brystet i stedet for en skrikende baby? Skal babyen sulte i hjel, da? Nå skriker jo ikke potteplanter, i hvertfall ikke mine, spesielt høyt, så jeg ville muligens hørt at noe var feil, men man vet aldri. Plutselig sitter man der, stokk døv på begge øra også, man skal aldri føle seg på den sikre siden når det gjelder ♥ hormoner ♥. Såpass har jeg Bustemannen lært, etter 25 uker.

Altså, foreløpig, så fungerer det jo. Greit, så burde jeg kanskje være litt forsiktig med den bilkjøringa (!), men sånn ellers er det jo bare å sørge for å redusere distanser? Slik at jeg alltid er nært nok til å se det jeg trenger å se? Jeg burde kanskje være ekstra påpasselig med å huske linsene under morgenstellet og slik, for å sikre et representabelt utseende, men det stopper seg i grunnen selv når man uten linser må stå så nære speilet for å få på mascara, at det er øyevippene på speilet som får mascara, og ikke ens egne.

Men, og det var egentlig det jeg skulle fram til også (det tok meg bare syv avsnitt med svada), for jeg kan ikke annet enn å undres: Er det noen flere gravidsymptomer jeg burde forberede meg på? Sånne som skyldes ♥ hormoner ♥, og virker så latterlige at man ikke tror det før man selv sitter der og klør seg i hodet, mens man lurer på om det faktisk er mulig? I såfall vil jeg gjerne vite om dem!

På forhånd takk!
 

 

, som (med blandet hell) har forsøkt å se blomstene sine gjennom et nytt kamera i dag.