From Tartu with love

Visste dere at i Estland har brudeparene en tradisjon på å inngravere bryllupsdatoen sin på en hengelås, for deretter å henge den på et offentlig sted? Flere steder i landet kan man finne disse hengelåsene, og jeg syns de er et fint symbol på at de nå tilhører hverandre.

Mandag kveld ankom vi Tartu, universitetsbyen i Estland. Her bor det omlag 101 000 estere, og selv om det er en nokså stor by, så er det likevel lite og koselig her. 

Vi nyter late dager, og gjør ting vi ellers ikke ville funnet på hjemme.
Som å bestille pizza og ta den med i parken.

En av fordelene med å bli kjent med noen av de som bor her,

er at vi får se litt mer enn bare de stedene som er i gangavstand fra hotellet.

Vi hadde neppe oppdaget denne vakre parken på egenhånd.

I dag har vi vært på utflukt. Vår kjære venninne og lokale guide tok oss med på biltur. Halvannen times tid sør for Tartu, ligger "Estlands tak", Suur Munamägi (Store Eggfjell direkte oversatt). Suur Munamägi er Estlands høyeste... "fjell", og rager svimlende 318 meter over havet.

Sammenliknet med hva vi er vant med hjemme, så var jo dette bare som en liten maurtue å regne, men det var likevel ille stas å nå toppen. Jeg har jo for søren ikke vært på toppen av Norges høyeste fjell engang! Og der var jeg liksom, på toppen av Estland!

Mens vi stod og nøt utsikten (skog, skog og atter skog) fra tårnet, kom det plutselig en hel skoleklasse og holdt oss med selskap. Med seg hadde de en musikklærer med trekkspill, og vi fikk en grundig innføring i estiske viser. Så absolutt underholdende!

Livet i Estland er fantastisk, og vi storkoser oss her. Ordforrådet blir bedre og bedre for hver dag som går, og vi morer oss med å prøve glosene i praksis på butikkdamer som bare rister uforstående på hodet når vi spør "inglise keel?". Det har vist seg særdeles nyttig å kunne telle til 100, og vi klarer nesten å bestille et måltid  uten å røpe at vi egentlig ikke snakker estisk.

Sinilill

Integreringen går som bare rakker'n, og jeg har til og med anskaffet et estisk telefonnummer med kõnekaart (kontantkort), slik at vi på en enklere måte kan kommunisere med våre estiske venner når vi er her. Så hvis noen der hjemme sliter med å nå meg per telefon om dagen; ring Bustemannen.

Vi ligger en time foran dere hjemme i Norge, og nå skal vi ganske snart ut å spise middag. Deretter skal vi på kino og se Minu liba-abikaasa; en film med Adam Sandler som jeg ikke har snøring på hva de kaller på norsk. Så lenge Mr. Sandler ikke har slått om til estisk siden sist jeg så ham, spiller det egentlig ingen trille. Gøy blir det nok uansett!

Helt til slutt: Jeg takker og bukker for alle hyggelige kommentarer etter forrige reisebrev. Siden jeg ikke bor foran datamaskinen rekker jeg ikke å svare på dem alle sammen, eller lese andre blogger for den saks skyld, men jeg kan betrygge RoseSommer og alle dere andre om at nei, jeg kommer ikke til å vise frem bilder den dagen fostervannet går (jf. vannblemmene fra forrige innlegg). Ingen fare!

Head aega, godtfolk!