Så var vi kommet til den dagen igjen.
Dagen som vil komme hvert år, og minne meg om at ingenting varer evig.
Det er 11.februar, og foran meg ligger noen uker med merkedager av typen "for to år siden i dag...". Den verste av alle disse merkedagene er allikevel i dag, for i dag er det to år siden alt håp ble tatt i fra meg. For to år siden i dag, fikk vi vite at det ikke var noe mer legene kunne gjøre for å redde min mamma. Aldri, verken før eller siden, har jeg følt på en slik bunnløs fortvilelse, et så sterkt sinne eller slik en ufattelig hjelpeløshet. Det var på mange måter verre enn alt annet til sammen.
Det er rart å tenke på at det er to år siden allerede. Jeg kan fortsatt hente frem både føleler, tanker og ord fra denne dagen - likevel er det så fjernt for meg, at det kunne tilhørt i et annet liv. Det er rart hvordan tiden jobber. Det hele kjennes som en drøm, alt som har vært. Likevel...
I fjor på denne tiden, var det merkedager av typen "for et år siden i dag...". Det var rare dager. Jeg brukte imidlertid dagene til å fortelle om hvordan disse dagene året i forveien hadde vært. Ikke fordi jeg ville fremheve meg selv, eller min historie, som i et annet ukeblad. Jeg fortalte om disse dagene for å forklare at det er mange måter å håndtere en situasjon på. Jeg opplevde at det ble stilt mange usagte krav til meg som datter og nærmeste pårørende. Disse kravene levde jeg på langt nær ikke opp til, og jeg tror mange hadde problemer med å forstå hvordan og hvorfor jeg taklet ting som jeg gjorde. Jeg brukte mange krefter på å forklare folk at jeg ikke hadde tippet over, at jeg hadde det bra. Jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å bruke kreftene mine på nettopp det, og i stedet kunne bruke dem på å være glad for at alt endte godt. For det gjorde det faktisk, slik som tingene utviklet seg.
Nettopp fordi jeg føler at det er viktig å få frem denne synsvinkelen, har jeg lyst til å dele disse "for et år siden i dag..."-innleggene med dere igjen. Og som jeg skrev for et år siden: "Jeg publiserer ikke dette innlegget for å høste medlidenhet - på ingen måte! Jeg velger å dele det med dere fordi jeg syns det er et viktig tema, det berører mange, (...)".
På kommoden i gangen her, står den blomsten vi her hjemme kaller for Palliativblomsten. Den står og lese om i det siste av de fire innleggene jeg har linket til under. Palliativblomsten later til å bli sterkere og frodigere for hver måned som går, og den er et godt minne å ha med seg fra disse dagene "for to år siden...". Og selv om dagene er litt rare for tiden, så er de absolutt gode. Alle de vonde minnene til tross, så er det faktisk flest av de gode fra denne tiden, og det er godt.
Og joda, det er personlig dette. Kanskje litt i overkant syns enkelte, men innimellom må det til.
Jeg ønsker alle en fantastisk flott fredag, og en god helg!
.jpg)
19 kommentarer:
hei.
så flott å lese dette, vet du ...det er veldig godt å få være personlig, å tror de fleste liker det,
som du sier det er så mange måter å takle ting på, å min erfaring er at vi kommer igjennom med styrket kraft å livserfaring,
stor klem fra sylvia
Viktig å få frem slike viktige tanker og følelser synes jeg, stor klem til deg!
Et viktig og følelsesladet innlegg, takk for at du deler.
Stor klem fra Jenny
I slike situasjonar finns ingen fasit. Ein må gjera det som kjennes rett for seg sjølv. Fint innlegg! God helg til deg òg.
Hvordan man takler ting man opplever kan være så veldig forskjellig...vi er ulike der også vi mennesker!! Men det er hvertfall viktig og respektere hver enkelt:)
Nydelig skrevet av deg...Å jeg syns ikke at det ble for personlig nei:)
Ønsker deg en finfin dag:)
Klemmer Ea
Sender deg en god klem i disse tunge dagene jeg :)
har ikke så mye annet fornuftig å skrive egentlig for jeg syns synd på deg som har mistet mamma`n din jeg! Kan tenke meg at det er tunge dager med mye minner som skal tenkes over...
klem
Hei.
Har du tenkt noe på at det er godt å treffe mennesker som også kjente moren din? Venninner, naboer? Det er godt å "vite om hverandre". Jeg synes det er hyggelige og trygge besøk; når vi snakker om våre live, men hvor det er naturlig av og til å dra moren min (eller andre som er borte) inn i samtalen. Vi har en felles historie, og kan tilføre hverandre noe den andre ikke visste om, eller snakke om felles minner.
For noen dager siden var jeg hos gamle naboer som mistet en sønn på 2 år for snart 40 år siden. Moren snakker ikke ofte om gutten. Hun fortalte at hun hadde hatt en mann på opplæring, som var født i samme år som sønnen. Hun så den voksne mannen og tenkte selvsagt at så gammel ville min sønn vært nå. Men jeg var altså der da hun fortalte det, og vi kunne dele minnet. Hun kunne ikke delt det med sine "nye" venner....
Her er en klem fra meg.
Hei.
Takk for at du deler med deg. Viktig å sette ord på tanker og følelser. Ble litt rørt, jeg...
Håper vi sees snart.
Klem Mona C
Har sittet og lest de fire innleggene du har linket til, og jeg må bare si tusen takk for at du har valgt å dele dette med oss. Du skriver så nydelig, og klarer på din helt egne måte å sette ord på ting som er så utrolig tunge, triste og vanskelig å snakke om. Nå sitter jeg her å tørker tårer, og min kjære lurer veldig på hva som har utløst at tårene renner i strie strømmer. Blir så rørt av det du skriver, helt fantastisk å få lese slikt!!
Mange klemmer til deg:)
Innleggene husker jeg fra i fjor og jeg får fortsatt klump i halsen av dine sterke ord og tanker.. det er viktige ting du tar opp, og det er nok mange som kjenner seg igjen i det du skriver! Ønsker deg en god helg, klem fra meg.
Fint innlegg. No i februar er det også 2 år sidan min mamma dø. Ho dø ei veke etter at legane ikkje kunne gjere meir. Eg vil alltid minnast korleis denne dagen var...
Takk for at du deler,vi er mange som har mistet en som har stått oss nær <3 Sender deg gode tanker og et vers som betyr mye for meg:
"Ingen er med oss for alltid,tiden forsvinner så fort.Men minnene får vi beholde til lindring når savnet er stort "
Klem
Kjære deg, dette var sterk lesning (fikk ikke med meg disse innleggene i fjor og har lest alle nå). Mange gode og reflekterte tanker. Stor klem.
Jeg dumpet inn på bloggen din etter å ha lest at du var med på det store bloggtreffet hos Wilhelmine.
Jeg blei naturligvis helt grepet av det du skreiv idag og de 4 andre innleggene du hadde skrevet om din mors sykdom og død. Du skriver rørende og utrolig reflektert, jeg er utolig nok positivt overveldet midt oppi alt det triste.
Du ønsker ikke medlidenhet og virker heller ikke til å trenge det, men jeg fikk veldig lyst å sende deg en klem selv om jeg er fullstendig ukjent for deg!
Takk for gripende og ærlige innlegg. Jeg legger meg som følger, mye for det du skriver om deg selv var veldig gjenkjennelig!
Klem fra Rockefår
Så varmt og så sårt...
Du e barra vidunderlig søte du.
Glad for å få treffa deg og ska du veta. Det blei jo møkje skravling og latter ja, men det e jo godt det og. En får liksom ikkje snakka skikkelig med alle i sånne sammenhenger, men plutselig får me kanskje ein aen sjanse?
Gooood klem sendes din vei :o)
Du er veldig flink til å formidle hva du tenker omkring din mammas sykdom og død synes jeg, sorgen men samtidig også veien etterpå. Flotteste butstenelliken jeg vet om:-)
Det var forresten godt du ikke stakk ned non med strikkepinnen dine på mgp. Selv om det hadde sikkert blitt en flott førsteside i avisene, "Bustenellik amok med strikkepinner! " Hehe;-)
Håper ryggen snart er bedre! Mange klemmer!!!
Jeg var da helt sikker på at jeg hadde skrevet her, men den gang ei... Var vel inne på face jeg kommenterete dette innlegget da. Herlig innlegg i hvert fall, godt at man kan dele slike tanker og følelser noen ganger. Det er jeg helt sikker på at er balsam for sjelen. ♥
Håper du føler deg bedre i dag, ikke godt å være syk ! :( Også så kjedelig det er da gitt... Har fått meg et virus jeg også (igjen) så slapper av på sofaen her...
Masse god bedring sendes din vei vennen ! ♥
God klem :)
heisann
Snublet inn på blogge din, gjennom å lese meg gjennom bloggrekker rundt inne på Blogglandia her.
Og bråstoppaet av de flotte innleggene dine. Utrolig god til å sette ord på tanker, Nydelige innlegg, så jeg sender deg en klem, selv om jeg ikke kjenner deg, men tankene dine er noe som mange av oss kan kjenne oss igjen i.
Fin blogg du har, så jeg slang meg på som følger her :-)
Ha en fin kveld
Næmmen, sjuk du stakkar :o(
Eg kom him te ein sjuk gutt som endå ikkje e frisk. Krysse det eg har for at eg ska få sleppa denna gongen.
Visst var kvelden vellykka ja. Merkelig når det nesten kjennes, og ikkje minst hørres ut som en har kjent kvarandre i åresvis :o)
Skikkelig god bedring te deg!
Legg inn en kommentar