Om oppdragelse - mislykket sådan

Kan hende er jeg for tiden en hemmafru, men jeg har også en hemma katt. Merk forskjellen som utgjøres av orddelingen. Det har vært harde kår for Dronninga når Bustemannen har hatt ferie. Selv om han påstår at så ikke er tilfelle, mistenker jeg ham for å finne stor tilfredsstillelse i å gjøre livet surt for katta. Som en annen stalker, har han ligget på lur bak et hvert hjørne og bak hver en dør hele jula, bare for å se om han kunne finne noe å sette fingeren på hos dyret. Det har han selvsagt funnet hele tiden. Vi snakker tross alt om Selma her, og hun gjør som hun vil uansett hva husreglene sier.

Nettopp det at Dronninga fritt har fått regjere etter sin vilje, har irritert Bustemannen voldsomt. Meg også for den saks skyld, men jeg lever etter prinsippet om å velge mine kamper, og denne kampen krever mye. Mer enn jeg har å gi. Ikke slik å forstå at jeg godtar at pus gjør som pus selv vil, men jeg innser å ha møtt min overkvinne hva mot, dristighet og intellekt angår. Selma er som disse drittungene i gata som alltid finner på noe hyss, og forsøker du å irettesette dem, svarer de med å rekke tunge. Hadde Selma kunnet snakke, er jeg sikker på at selv Gamle Erik hadde fått bakoversveis av ordbruken. 

I skrivende stund foregår det en hard kamp mellom Selma og matmor. Selma er ute på straff, runde to. Stillingen står 1-0 til Selma. Matmor var i et svakt øyeblikk litt bløthjertet, og lot henne slippe inn. Fem minutter senere ferskes Selma i å chille'n i vinduskarmen i stua atter en gang, og hun røk på ny på trynet ut i snøhavet. Siden har hun slipt klørne på verandadøren ustanselig. Vi snakker vel om et par timers tid. Jeg har ignorert henne så godt det lar seg gjøre, og skrikende gjennom glassdøren har jeg forklart at også katter må ta sine konsekvenser.

Jeg innser at jeg muligens taler for døve ører, og at det er litt fånyttes å forklare en katt hvorfor den ikke får lov til noe. Et nei burde under normale omstendigheter klare seg mer enn nok. Men er det normale omstendigheter i Bustehjemmet da, tror dere? Innimellom tenker jeg at det stakkars dyret faktisk trenger profesjonell hjelp, men ved nærmere ettertanke er det nok bedre å spare de pengene til vi selv klikker i vinkel. Hadde hun bare ikke vært så utspekulert... 

Ta kjøkkenbordet for eksempel. Hun vet at det er forbudt område, men stadig vekk hører vi et lite dump når vi kommer gående mot kjøkkenet, og ut av rommet kommer Selma, uskyldigheten selv. Vi vet at hun vet at vi vet, men det er nå engang slik med dyr at de må straffes mens ugjerningen utføres. Er man for sent ute med den slags, vil dyret etter all sannsynlighet bare bli forvirret og ikke skjønne hva det gjorde galt. Kan hende er Selma unntaket nettopp her, men man skal da ha et liv ved siden av katta også? Bustemannen har brukt halve ferien på å springe etter udyret, men ting er ikke særlig annerledes av den grunn. 

Men hva skal man gjøre, da? Bortsett fra å holde henne unna småbarn og gamle damer? Hun er mer lunefull enn en kvinne som er rammet av PMS i verst tenkelige grad. For ikke selv å blø i hjel, klipper vi klørne hennes med jevne mellomrom. Dette gjør vi selvsagt bare vinterstid, da hun selv har valgt å være innekatt. Og dessuten, hvor lenge kan et matmorhjerte være sint på sin vesle øyensten, når hun kommer hoppende opp i senga om morgenen for å kose litt? Eller når hun kryper sammen i fanget ditt en sen kveldstime, bare for å gi litt kjærlighet? Det går ikke det, vet dere! 

Gatas skrekk, men mammas skatt ♥ 

Og før Dronninga slipper inn igjen, og stillingen settes til 2-0, ønsker jeg følger nummer 102 velkommen. Det er så moro å se at tallet bare stiger og stiger! Og tusen takk for alle de gode, oppmuntrende kommentarene deres. Det er så koselig å få tilbakemeldinger på det man skriver.

Ha en fin dag videre i snøkaoset.