Mann for sin hals

Hva bruker man desember til når man...

a) ... ikke ligger rett ut med influensa i to uker?

b) ... baker småkaker?

c) ... pynter huset?

d) ... spurter rundt i familieselskaper?

Jo! Da strikker man! Skjønt, strikker og strikker.

Jeg kan jo egentlig ikke strikke,

men med dagens teknologi, levert av Panduro,

er det jo utrolig hva en nærsynt klossmajor kan mestre.

Ettersom man legger seg ut både i lengde og bredde,

er det jo begrenset hvor mye av klær man kan ta med seg fra år til år.

For ikke å snakke om tiår. Vel, rett fra barndommen har jeg bragt den,

og gjett om Bustemannen har vært misunnelig!

Som tømrer arbeider han ute store deler av året,

og det blir kaldt. Veldig kaldt. I hvertfall på vinteren.

Derfor var det selvsagt ikke nei i hans frues munn,

da han så pent spurte om hun ikke ville strikke en hals til ham.

Det kan selvsagt diskuteres hvorvidt dette ikke ble diskutert,

for det skal innrømmes at hans frue sprang fra kleskjede til kleskjede

en hel måned før arbeidet med halsen ble påbegynt,

på søken etter en hals. Helt hvordan det henger sammen at min

hals fortsatt passer er uvisst, men i butikkene stoppet disse praktiske plaggene

på str. 104. Målt i centimeter, bruker Bustemannen str. 200.

Så, da ble det hals da. Med eksklusivt garn helt fra Nepal.

I morgen kjøres det premiere på halsen.

Så gjenstår det å se da,

om hans frue

er egnet

til

å produsere klær.

Eller om hun egner seg bedre til å kjøpe dem.

Som dere ser av bildene over, var ikke den nye halseieren
særlig villig til å stille til foto session
når håndarebeidene skulle fremvises.
Han forlangte en stand-in,
slik at han selv kunne
fortsette å se
på 
Discovery i ro og mak. 

Mannfolk!