Krøkkete

Ja, ja. Man kan ikke rekke alt alltid heller. Sånn som bloggen for eksempel. 

Nå er det søndag, og jeg kjenner jeg blir helt stressa. Stressa over i morgen, for da er hverdagen tilbake.Stressa over alt jeg ikke rakk mens det ennå var ferie. Men, hva får man gjort?

Før helgen var vi som tidligere annonsert på IKEA. VISA-kortet kom fra det med livet i behold, og det med god margin. Det viser seg at det er riktig så gunstig for økonomien å humpe på krykker når man avlegger IKEA et besøk. Til tross for at man liksom har et ekstra par ben å bruke, så går det ikke akkurat fortere fremover av den grunn. Hvis man i tillegg lar det regne som en variabel at Bustemannen rager 30 centimeter høyere enn sin kone, og ihensyntar at disse centimeterne hovedsakelig befinner seg i bena, vil jo dårlig matematikk tilsi at Bustemannen har 60 centimeter mer å gå med enn meg. Det går jo ikke opp det, vet dere!

Faktum var jo at Bustemannen alltid gikk så langt foran meg, at han ikke hørte når jeg ba ham stoppe. Han bare fortsatte å gå. Med handlevogna. Og med en krykke i hver hånd, er det begrenset hvor mye man klarer å raske med seg underveis i løypa. Det blir billig, det. Jeg kunne jo ikke annet gjøre, enn å humpe etter. I en rasende fart. Skjønt, det er faktisk ikke mulig å holde en rasende fart på krykker, for folk bryr seg ikke! 

Som følge av den selvsamme skaden jeg har slitt med den siste tiden, gikk jeg for noen år siden på krykker i en tomånedersperiode. Om det kan sies mye, men jeg måtte benytte meg av kollektivtilbudet for å komme meg til skolen. Skoleveien ble en i overkant lang distanse på krykker. Av mine foreldre har jeg lært å reise meg for gamle damer og bevegelseshemmede mennesker på bussen. Akkurat slik man har lært at man skal holde døren oppe for den som kommer bak og liknende. Dere vet, folkeskikk. Når man står der i midtgangen på bussen, på et gulv fullt av smeltet snø, med en krykke i hver hånd og femten kilo med skolebøker på ryggen, da skjønner man hvorfor man lærte slike ting.

Er det ikke rart? Når vi gikk i barneskolen, og noen hadde krykker, så var han eller hun plutselig skolens mest populære elev. Fikk du prøve vedkommendes krykker, hadde du liksom noe å leve på frem til neste skoleferie. Den ultimate drømmen var å få lov til å bruke krykker, for det var jo bare sååå innmari kult. Herre min hatt, hva tenkte vi på? spør jeg i ettertid. Med litt erfaring på området, kan jeg definitivt konkludere med at det er ikke kult. 

Nå høres det kanskje ut som om jeg er i ferd med å miste hele benet; det er ikke tilfelle altså. Det er bare nesten. Ikke er det så forferdelig synd på meg heller egentlig, for jeg har det helt fint til tross for litt vondter i ankelen. Men, det er nå engang slik at Bustebloggen er en hverdagsblogg, og akkurat nå er det krykker og gamle idrettsskader som har preget hverdagen litt. Jeg kjøpte forresten nye gardiner på IKEA, og de skal jeg flæsje litt senere. Bustemannen er nemlig ikke fornøyd med sin kones nye gardinsprell, og da må jeg jo vise dem til dere i håp å kunne stå litt sterkere enn én mot én.

Velkommen til oss...

Velkommen til følger nummer 103 og følger nummer 104. Jeg håppåsi at dere skal føle dere som hjemme, men jeg vet sannelig ikke om jeg håper at dere som leser syns at Bustebloggen er akkurat som hjemme for dere, for da har dere mye å stri med i hverdagen. Her er det galskapen som råder! Men, jeg syns det er ille stas at dere følger meg videre altså! Dere settes stor pris på alle som én.

Her blir det sofasliting og skulderkamp om litt. Gloryboy på høyreskulderen skal få kjempe hardt i kveld, dersom han skal vinne over den sjokoladehungrige dusten på venstresida...

Ha en fin søndagskveld - med eller uten sjokkis!