Ulv med englevinger på

Det er på høy tid å sende av gårde årets bunke med julebrev. Dere vet, disse novellelange beretningene om hvordan det står til med familiens gamle, syke, de skrukkete grandtantene og naboens puddelhund. Ofte kan man lese mer om seg selv i julebrev man mottar, enn det står å lese om i julebrevene man selv sender ut. Innen man er ferdig med å berette om jobben til onkel Gunnar, og de nye støttestrømpene til bestemor, er det som regel ikke mer spalteplass igjen til å fortelle om hva man selv har bedrevet tiden med siden sist man gav lyd fra seg til folk man ellers ikke har kontakt med.

I Bustehjemmet har vi siden sensommeren fundert på hva i alle dager vi skulle skryte på oss i år. Hva har vi opplevd som interesserer nære og fjerne? Konklusjonen var at vi hadde opplevd fint lite ekstraordinært, og langt mindre som interesserte noen andre enn knapt nok oss selv. Det ble således diskutert hvorvidt i det hele tatt vi skulle bry oss om hele greia i år, men vi hadde ikke mindre tro på oss selv enn at vi antok at folk satte pris på å høre fra oss. Uansett hvor kjedelig det måtte være.

Etter å ha gravd litt i almanakker og bloggarkiv, har vi jeg altså klart å mekke sammen noe som nok er et noenlunde realistisk bilde på vår O Så Festlige Hverdag. Det skulle imidlertid vise seg at det var når julebrevet skulle illustreres, at det virkelige problemet dukket opp, for det var jo ikke et eneste brukbart bilde å klistre på. Vel og merke er Bustebloggen tidvis rikelig illustrert, men det er nettopp det som er problemets kilde. Bildearkivet mitt er jo smekkfullt av bloggbilder. Døde skjærer, fil de fer, sandkakeformer og stilleben er liksom det som preger de fleste av de hundrevis av bildene som er lagret på datamaskinen. What to do?

Inspirert av alle dere mammabloggere der ute, røsket jeg tak i katta, den mest samarbeidsvillige av dem, trædde et par englevinger over halsen på ham, og plasserte ham på saueskinnet på arbeidsrommet. Under til dels spake protester og bedene blikk, kommanderte jeg Soodus til å sitte stille og rette seg opp, mens jeg knipset i vei. ”Sånn ja! Flott! Bare ett til nå! Nei, søren, sett deg opp da, vi kan ikke ha noe av engler som ligger og slapper av midt i desember. Sett deg opp! Sånn ja!”

Etter å ha brukt den samarbeidsvillige som forsøkskanin, var det deretter den mer bestemte av husets katter som skulle i ilden. Selma, som med latter i blikket hadde bivånet episoden i forkant, skjønte imidlertid raskt tegninga, og forsøkte å gjemme seg under sofaen. En egen katt skulle imidlertid ikke få sette en stopper for dette prosjektet, og under ville protester, ble englevingene prakket på henne før hun bestemt ble dandert på saueskinnet. ”Sitt stille! Nei, nei! Ikke bit i vingene!” Hvilket ironisk syn. ”Så, så! Ro deg ned – ett til! Sånn ja! Nei! Ikke ligg! Hold deg på saueskinnet, da!”

Likt skal være likt, og en matmor gjør selvfølgelig ikke forskjell på sine firbente små. Da det ikke ligger i marsvinets natur å sitte på stumpen, var det et tilnærmet håpløst prosjekt å få dem til å gjøre nettopp det, men de var i det minste litt enklere å fange med linsen. Dog, tro for all del ikke at de var en lett match av den grunn!

Utfordringene nådde imidlertid nye høyder når de alle fire skulle i ilden. Samtidig. Med litt assistanse av matfar (som syntes dette var et av hans frues mer ... merkelige påfunn), fikk man da has på dem alle. Nesten. Av 130 bilder, var det ett eneste som ble som planlagt. Nesten. Til gjengjeld ser det jo faktisk ut som de er med på moroa helt frivillig, alle sammen.

Julebrevet er ikke av mer privat art enn at det lar seg dele med alle dere bloggodtfolk der ute (kontakten er jo faktisk mer kvantitativ med enkelte av dere, enn med de faktiske mottakerne), men det får vente noen dager til brevet er puttet i den røde kassa på nærbutikken.

De siste dagene har jeg vært veldig fraværende i Blogglandia. Formen har endelig kommet seg igjen, det henger bare i en god forkjølelse, og jeg har gjort et tappert forsøk på å forberede meg til morgendagens eksamen i geoteknikk. Influensaen satte en stopper for matematikken og konstruksjonslæren, så eksamensperioden ble kortere enn ønskelig denne gangen. Med tolv dager igjen til julaften, begynner jeg også å kjenne meg stressa. Veldig stressa. Det gjorde jeg visst i fjor også. Jeg mistenker at julekvelden vil komme på kjerringa, som på kjerringa. Og jada. Jeg vet det. Det blir jul i år også! 

I morgen kveld trekkes Bustebloggens Bursdagspressang. Interessen har vært heller laber (er det fordi folk ikke baker?), så om du forter deg å melde deg på, har du gode vinnersjanser! 

Nå skal det tredje lyset i adventsstaken tennes. Ha en fin kveld!