Akk og ve

Ja, så var liksom desember godt i gang. Mens jeg? Jeg er nede for telling som aldri før. For fjerde dag på rad, ligger jeg sammenkrøpet under dyna på sofaen, mens jeg hoster og knasker Paracet. Ingenting er som en saftig forkjølelse sånn i begynnelsen av julestria.

Forkjølelse er nok dessverre en underdrivelse også, men det høres liksom så mye bedre ut i egne ører å være forkjøla, enn å ha influensa. Alle kroppens celler tyder nemlig på influensa. Og bare for å ha det klart, så vil dette bli et syteinnlegg. Etter tre hele dager med tapperhet, kommer nemlig selvmedlidenheten for full kraft dag fire. Akk og ve hvor det er synd på meg. En syk stakkar med host og hark. Akk og ve.

I formiddag var jeg pent nødt til å besøke doktoren. Etter å ha brukt et halvt år på å lære meg ingeniørmatematikk, var det i dag tid for å avlegge eksamen. Det lar seg imidlertid vanskelig gjøre når formen når ny bunnotering (for fjerde dag på rad), og for at fraværet skal godkjennes, kreves legeerklæring. Med siste rest av stemme forklarte jeg situasjonen for legesekretæren over telefon i morges. Etter en lang diskusjon med seg selv om hvorvidt hun ville ha besøk av en influensasyk pasient på legekontoret eller ikke, konkluderte hun med at jeg skulle møte 13.10. ”Fint, men kan du garantere at det ikke blir noe ekstra ventetid?” Min lege er nemlig en meget bissi mann. Det kunne hun garantere.

Halv to fikk jeg utlevert en legeerklæring ”til den det måtte angå” med beskjed om å vente på legen, slik at jeg kunne få underskrift. På dette tidspunktet var jeg overklar for å dra hjem til sofaen igjen, men det fikk vente. 14.35: ”Kom med meg du, så skal vi ta blodprøve!” kvitrer legesekretæren. ”Blodprøve? Av meg? Hvorfor det?” Er det to ting jeg virkelig har skrekken for, så er det blod og sprøyter, og disse to kombinert har tatt meg ut av fatning mer enn én gang. ”Det er da ikke farlig,” ler legesekretæren, slik hun alltid gjør når jeg kritthvit i ansiktet forklarer at dette er jeg redd for. Nei, kan hende det, men gi nå beng i å le av meg, da! Kjerring!

Klokken 14 ble jeg kalt inn til legen, og etter å ha trykket litt her, og klemt litt der, kom beskjeden: ”Det er ikke noe å gjøre med dette her, altså.” Men i himmelens navn! ”Det hadde jeg da vitterlig ikke regnet med heller. Jeg trenger at du ser at jeg er syk, og at du skriver under på det du ser.” Jeg dro ikke til legen fordi jeg forventet helbredelse. Det finnes tydeligvis mange dumme folk der ute, så lenge legen tror at jeg tror at han kan… Åh! En god time tok det, å få et navnetrekk på et papir. Plutselig skjønner jeg hvorfor gjennomsnittelig ventetid hos denne legen min er på to timer. Jeg prissetter at legene er nøye, og påser at systemer ikke utnyttes, men det får da være grenser?

”Nå er jeg så dødssliten at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg,” klaget jeg til Bustemannen over telefonen. ”Neivel? Så dra til kirkegården, da.” ”Hæ? Du vil ha meg til å gjøre hva?” ”Du sier jo at du er dødssliten, jo. Sørg for å finne en plass med utsikt, da.” ”Hm… kjøper du blomster, da?” ”Nei, det er jo tele uansett, nå,” mente han. ”Ja, du vet å vri deg unna. Det finnes mye fint i plastikk…” ”Så, så, jeg skal stelle med deg når du kommer hjem, jeg,” lovte Bustemannen.

Vel hjemme, en knapp halvtime senere, overhørte jeg Bustemannen i telefonen, mens han lagde middag: ”Ja, ja, jeg kommer over så fort jeg har spist middag, jeg!” Hallo? Meg da? Din stakkars, syke kone? Ensom i går, ensom i morgen, og jammen skal jeg være ensom i kveld også? Akk og ve hvor det er synd på meg. Dette burde minimum koste deg en stor plate med melkesjokolade, kjære Bustemann, og en hel kveld hvor du må sitte og se på romantiske komedier sammen med meg. Eller for din del, enda verre: Sex and the City! Carrie, Miranda, Samantha, Charlotte og Mr. Big kan få hvilken som helst jente i bedre humør, mens en hver mann river seg i håret.

Og apropo bedre humør, så beklager jeg å ha dratt deg med i elendigheten for en stakket stund. I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å berette om skader som kan oppstå ved overdreven bruk av malingskoster og spraybokser, men gjenbruk av gamle lysestaker var liksom ikke det som opptok meg mest i dag. Jeg beklager på det sterkeste, og håper du kan bære over med meg og det lange innlegget akkurat i dag. Forhåpentligvis er jeg ferdig med å synes synd på meg selv ganske snart.

Busteklem fra stakkars, stakkars

 

som siterer sin nabo, også syk:

"Hva gjorde vi før vi hadde muligheten til å syte offentlig?"

Akk og ve.

Bildene er av isrosene på soveromsvinduet.