Utblåsning på en mandag

Det slo ikke feil etter denne helga, heller. Søndag ble etterfulgt av en mandag. En blåmandag. Dere vet, en slik dag hvor liksom alt blir galt. Er det ikke det ene, så er det det andre. Humøret mitt er på bunn, og djevelens kreativitet på topp. Ta bilen for eksempel. Hører man lyder av metall mot metall i bilen, er det sjelden et godt tegn. Ringer man da for eksempel en mann, og kanskje til og med Bustemannen, så får man en lang reprimande om kvinner og bil, avsluttet med et spørsmål om man har kjørt på gjerdestolpen. Svaret på akkurat det spørsmålet bør av hensyn til sarte sjeler ikke gjengis her, men jeg fikk ettertrykkelig forklart at jeg ikke hadde kjørt på noe som helst. Etter en heftig ”diskusjon” om tid, prioriteringer og arbeidsfordeling i et hjem, ble jeg enig om at Bustemannen skulle ta en titt på det hele senere på dagen. Og så kjørte jeg videre, og bilen gikk som en klokke.

Litt bloggeplass skal jeg også vie til NOKIA, og kjære NOKIA: Det er ikke positiv markedsføring jeg har i tankene for dere. For et par-tre uker siden, fikk jeg en NOKIA N8 i hende, etter at min Sony Ericsson måtte kaste inn håndkledet etter nesten tre års trofast tjeneste. Allerede etter en uke begynte jeg å vente på at N8 skulle ta kvelden, for det eneste jeg har vært fornøyd med så langt, er god skjermoppløsning og et tolv pixlers kamera. I så måte kan kanskje dagen i dag være min lykkedag, men at telefonen bare låser seg, og ikke har noen planer – what so ever – med å låse seg opp igjen, passer meg ikke. Jeg har på langt nær ikke et behov for å være tilgjengelig tjuefiresyv, men det er nå greit å kunne ha mulighet til å få kontakt med omverdenen, om ikke annet. Så i morra, kjære NOKIA, leveres min N8 tilbake til der den kommer fra, og jeg håper jeg slipper å få den med meg hjem igjen.

Jeg kunne gjerne liret av meg noen grinete fraser i forbindelse med endelig overstått Halloween også, men jeg nøyer meg i stedet med å klappe i hendene og juble over at det hele er nettopp det. Overstått. I stedet for å lukke opp døren og dele ut godteri til hekser og stygge monstre, slukket vi i Bustehjemmet utelyset og mimret om den tid da julebukkene enda ikke var utrydningstruet. Også gjorde vi det man gjorde i Norge på denne dagen før Frankenstein kuppet handelsstanden: Vi mintes de nære og kjære som vi har mistet, og tente et lys på graven til mamma.

Det er mer eder og galle der det kommer fra, men for ikke å forsure hele Blogglandia, så putter vi i proppen der, og tenker at i morgen! I morgen blir alt så meget bedre.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Jeg ser at det har kommet til noen nye følgere i helgen, og det er veldig koselig å se. Jeg håper bare ikke jeg har skremt dere bort allerede? Det er forresten veldig hyggelig om mine nye følgere legger igjen et lite spor, og forteller hvem de er – da er det lettere for meg å finne dere også. Og deltakelsen i Bustebloggens give away er overveldende. Premien trekkes førstkommende fredag, og det blir spennende å se hvem som stikker av med den flotte lyslykten fra Brynem. Har du husket å melde deg på?

Og sånn helt til slutt, så må jeg bare si tusen takk for de flotte tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg. Vi kan alle trenge en påminnelse om ett og annet innimellom, og i bunn og grunn har jeg bare videreformidlet den påminnelsen jeg selv har fått av å se denne mannen hver dag. Noen av dere syns jeg burde sende innlegget til en avis. Kanskje det?

Ha en god uke. Ta vare på dere selv og hverandre.

Bustehilsen fra

som lover å være i bedre humør neste gang