Fantomsmerter og himmelrike

Slik dagene er nå for tiden, ønsker jeg meg langt, langt vekk til en øde øy hvor det bare er meg. Ja, ja, apekattene kan vel også få lov til å bli; de bør jo ikke flytte selv om jeg kommer, men jeg kjenner på et sterkt behov for å være litt alene. Ha litt Bustenelliktid, helt enkelt. Selvdigger som jeg er, elsker jeg mitt eget selskap, og akkurat nå har jeg fått nok av andres selskap for en stund.

Jeg er sliten. Overalt står det noe eller noen og krever en bit av meg, men uheldigvis for meg, er jeg ikke født blekksprut. Dette medfører i sin tur fantomsmerter i seks armer jeg aldri noensinne har hatt!

”Skal vi finne på noe en dag, eller?” Ja, ja, selvfølgelig! Når jeg ikke er på jobb, sover på forelesning, vasker hus, lager mat, er hos dyrlegen eller på korøvelse, når jeg ikke vasker/bretter/stryker tøy, stopper strømper, vanner blomster eller er på do, da kan jeg. Ja, med mindre jeg ikke må handle mat eller betale regninger, da.

I en alder av treogtyve har jeg så smått begynt å telle ned til pensjonsalderen. Litt grovt regnet er det 43 år og fire måneder, eller 15 842 dager (eksklusive feriedager, bevegelige helligdager, lørdager og søndager) om du vil, til jeg fyller 67 og kan gå av med pensjon. Da skal jeg slenge bena på bordet, ta meg et glass vin og bare puste.

Bustemannen og hans kollega bekymrer seg så smått for om de blir nødt til å snekre sine egne rom når de kommer til himmelen (ja, for man må jo ta det som et utgangspunkt at man får ta heisen opp når man en gang skal vandre heden). Etter å ha snekret et langt liv, skulle det ikke forundre dem om Gud hadde ansett dem som dyktige nok til å lage sine egne rom. Jesus var jo også snekker, men det er grenser for hvor mye én mann kan rekke over på et par årtusen mener de, når alle skal ha enerom, tatt den totale folkemengden i betraktning. Personlig er jeg mer opptatt av om det finnes vaskemaskiner, tørre blomster og tomme kasseroller. Let’s hope not. Korøvelser får man vel bare regne med siden det sikkert krever litt øvelse å dale ned i skjul samtidig som man synger, men det er jo strengt tatt bare kos dersom man slipper alt det andre.

Siden evigheten er lang, slipper man sikkert unna all den dårlige samvittigheten fordi man ikke har tid til å besøke alle og enhver hver eneste helg også. Jeg slites i stykker mellom forsømte venner, tilårskommende oldeforeldre og de syke og de svake i familien. I tillegg står det alltids en forelder eller en besteforelder og maser om at nå er det jaggu ti’meg lenge si’a sist!

De siste par dagene har jeg forresten funnet ut at jeg skal bli pensjonist før jeg blir 67. Jeg skal bli eiendomshai. Ja, eller eiendomsabbor da, Bustemannen synes at det å skulle bli eiendomshai er litt vel ambisiøst (og det er sant det, det gjelder å være realistisk). Når jeg om et par år er ferdig utdannet ingeniør, skal jeg ta i bruk det beste fra de to utdannelsene jeg da vil ha skaffet meg (om livet lever og helsa holder), og så skal jeg bli abbor. Fort, men sikkert skal jeg arbeide meg oppover til jeg hvertfall har blitt eiendomsørret, og så skal jeg vurdere førpensjon. Kanskje om 7 921 dager.

Så kan jeg sitte der da, i begynnelsen av førtiårene, og kose meg på denne øde øya og snakke med apekattene. Jeg tviler nemlig på at jeg klarer å realisere drømmen om egen øde øy før jeg har vært eiendomsfisk noen år - de selger neppe denslags for en slikk og ingenting på ebay. Inntil dess får får jeg bare bite tennene sammen og stresse meg videre, med rødsprengte øyer, verkende muskler og et eget tømmermennlag i pannebrasken. 

Jeg vet at hverdagen min ikke er så mye verre enn alle andre sin hverdag, men det har seg nå engang slik at jeg står meg selv nærmest. At naboen også spurter gjennom livet som om fanden var hakk i hel, gjør jo ikke livet mitt mindre stressende - det gjør jo bare at jeg har noen å springe sammen med. Sliten blir jeg jo likevel.

Kjære venner, familie, husdyr, ektemann, skolearbeid, tørre potteblomster og ikke minst kjære bloggvenner: Jeg beklager at jeg ikke alltid er der for dere. Jeg forsøker imidlertid så godt jeg kan, og bedre kan jeg desverre ikke få gjort det. Og til dere som muligens har blitt litt bekymret over alt snakket om Himmelriket her, så har jeg tenkt til å bli godt over 100 år. Jeg skal da for pokker nyte pensjonsisttilværelsen noen år også!

Skulleønskejegvarblekkspruthilsen fra

 
som hilser to nye følgere hjertelig velkommen, og i samme slengen beklager dårlige illustrasjonsfotos til innlegget. Jeg har lett og lett, men fant ingen bilder i arkivet av meg selv, sittende på en øde øy sammen med noen apekatter. Jeg fant imidlertid apekatter. De bor i Kristiansand Dyrepark og ikke på en øde øy.