Landmusa på bytur

Så var det endelig tid for et lite innlegg om Oslo-turen vår i går, da. Jeg vet at det er et par Oslo-damer som venter i spenning. Nevnte Oslo-damer var ivrige på å kommentere statusoppdateringene mine på Facebook gjennom dagen: "Gjør Oslo farlig. Bønder i byen. Er dette Sinsenkrysset?" "Står i en mørk avkrok av Oslo og venter på noe som forhåpentligvis er riktig T-banevogn. Take 2. Storbyen er flott!"

Når man er født og oppvokst på et sted som dette

er det kanskje forståelig for de fleste av dere at et sted som dette

kan bli litt voldsomt. Jeg føler meg vanvittig urban bare jeg tar bussen, liksom. Riktignok har vi ikke "pirattraktor" der jeg kommer fra, noe det tydeligvis var hos noen andre bønder vi så på T-banen, men kollektivtransport er store saker for en enkel sjel fra landsbygda.

Oslo. Byen jeg alltid gleder meg til å besøke, men som gir meg hjerteklapp, øresus og klaustrofobi etter fem minutter. Jeg tar meg i å stirre måpende på gatas gjøglere, byens løse fugler som dealer på åpen gate (eller hvordan sjargongen er), turbaner og subkulturell ungdom. Hjemme var du subkulturell dersom du ikke hang på bedehuset hver dag, mens i storbyen har du tydeligvis mer å velge i; punker, sklie, rød ungdom...

Nå satt vi jo ikke pal dagen lang med haka nede på knærne og glodde på folk, da. Neida, vi besøkte Kongen...

... og gikk en tur i parken til Kongen

Vi så på Operabygget i Bjørvika (grusomt stygt, men interessant arkitektur)

Vi studerte statuer...

... og fuglelivet

Vi var i en gigantisk brukthall på Sinsen

Note to self: La Bustemannen bli igjen hjemme neste gang, og ta bare med VISA-kortet hans.

Vi lekte med skygger

Vi så på Stortinget, og observerte en politiker

Vi observerte kjendiser også, deriblant Unni Lindell, Drillo, Eggen, Linnea, en helt (som skal få sitt eget innlegg om noen dager), også John Cleese da selvsagt. John Cleese er forresten ingen kjendis heller, han klassifiseres mer som en legendarisk berømthet. Ja, for det var jo faktisk på grunn av ham at vi tok den lange kjøreturen på én time til Oslo. Desverre vil jeg ikke yte showet rettferdighet om jeg skulle forsøke å gjenfortelle det hele, men det var utvilsomt verdt inngangbillettene. Ved flere anledninger lo jeg så tårene rant, og jeg kunne trengt ekstra tilførsel av oksygen der jeg lå sammenbrettet på plassen min og hev etter pusten i rene latterkramper. Fawlty Tower, Monty Python, John Cleese - fantastisk!

Men så da, så skulle vi hjem. "Bare ta bane fem eller seks fra Nationaltheateret, så møter jeg dere på Carl Berners plass," forklarer Bustemannens søster som er bosatt i Oslo. På tavla stod det at bane nummer fem til Ryen skulle komme om fem minutter. Fem minutter gikk, og banen til Ryen kom. Vi presset oss ned mellom en muhammedaner og en løsfugl og banet i vei. "Neste stopp..." "Jammen dette er da feil bane?" Jeg så på Bustemannen, som kunne si seg enig i min påstand. "Hopp av på neste stasjon og kom dere tilbake til Tøyen, så møter jeg dere der!" formante hans søster. Hvor dumme går det an å bli, liksom... Og slik gikk det altså til at vi ble stående i en mørk avkrok av Oslo, på en ukjent holdeplass, å vente på hva som forhåpentligvis var riktig bane. Med tid og stunder dukket antatt riktige bane opp, og vi befant oss så på Tøyen hvor vi blir stående å vente noen minutter. Da var det at jeg plutselig forstod konseptet "Jul i Tøyengata" så meget bedre. Inntil i går trodde jeg at det var Zahid Ali som hadde mistforstått hele greia som ikke la jula til Grønland, men jeg forstår nå at det var jeg som hadde misforstått. Ikke ett vondt ord om våre nye venner fra sør og øst, men det skal innrømmes at det er med skrekkblandet fryd jeg iakttar disse menneskene med skranglende kostymer og merkelige eimer - det flerkulturelle samfunnet er ikke så tydelig her hvor vi bor, som det er i Oslo.

Nåvel, vi kom oss til både Carl Berner og bilen vår, og jammen kom vi oss ikke helt hjem også. "Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur."

Ja, bortsett fra ørebetennelsen som dukket opp i løpet av dagen da.