Om å være gressenke

All ære til alle dere enslige mennesker der ute. Alt dere må håndtere på egen hånd – det imponerer! Jeg antar at det muligens er en forskjell på det å leve alene fordi man faktisk er alene, og det å leve alene når man egentlig er to, men arbeidsoppgavene i et hjem blir jo ikke færre uansett privat status.

Nå er det ikke slik at jeg har druknet i tunge arbeidsoppgaver den siste uka; plenen er innenfor rimelighetens høyde, og sommerdekkene kan sitte på noen måneder til, men jeg har plutselig måttet tenke på arbeidsoppgaver jeg ikke er vant med å tenke på. Som å trille ut søpla for eksempel. Eller papiret til papirinnsamlingen (stakkars, stakkars meg liksom).

Den siste uka kan best betegnes som ensom. Ensomme måltider. Ensomme TV-kvelder. Ensomme leggetider. Generelt ... ensomhet. Det er ingen der til å kysse meg ømt godnatt. Ingen der til å le sammen med av morsomme kommentarer på TV. Ingen der til å dele et hyggelig måltid med. Ingen der til å fortelle om dagens små og store hendelser.

Bustemannen har riktignok ringt hjem hver eneste dag, men det blir liksom ikke det samme. Det høres forresten kanskje ut som om jeg har laget de deiligste måltider mens jeg har vært alene? Vel, det har for det meste gått i pizza og pølser. Sunn husmannskost anno tjue-ti.

Til tross for ensomheten, har tiden gått nokså fort. Jeg har jobbet en del, huset har blitt rundvasket, og skittentøysdunken er tilnærmet tom (hvilket var en nødvendighet med tanke på Bustemannens anslått store mengde med skittentøy når han entrer heimen), det har vært filmer på TV og gode venner har kommet på besøk.

Alt i alt har det vært en OK uke, tross ensomheten, men jeg er glad at Bustemannen bare er timer unna. Jeg har savnet ham, selv om jeg ikke har grått meg i søvn kveld etter kveld. Selv om hjemme alene-uka har gått over all forventning, er jeg glad den er over. Kanskje slutter ting å gå galt, og kanskje peller edderkoppene seg tilbake til edderkoppland. Det siste er forresten ganske sikkert.

I morgen gifter våre gode naboer seg, og vi gleder oss med dem. Jeg har fått det ærefulle oppdraget å synge under seremonien i kirken i morgen, og nervene er i helspenn. Jeg sang i vårt eget bryllup også, til brudgommens store overraskelse, men dette blir noe helt annet. Jeg krysser fingrene for at det går bra, og repeterer teksten om og om igjen i hodet. Resten av helgen er satt av til å være sammen med brudeparets ett år gamle Virre Knapp som kommer på overnattingsbesøk til oss. Da skal vi kose oss!

Ønsker deg og dine en god helg!

Busteklem fra en snart ikke lenger ensom

P.S. I motsetning til hva bildene over kanskje kan tyde på, er det ingen i Bustenelliks nærmeste familie som har avgått ved døden den siste uken. Snarere er det Bustenelliks egen måte å døyve ensomheten på. Bustehjemmet er i skrivende stund nærmest for et gartneri å regne, og blomstene vist på bildene over har denne uken kommet i tillegg til de som allerede var.