Om å ta seg tid til kos

I vår moderne tid, er det mye kommunikasjon som befinner seg på ”hei/hadet”-nivå. Vi har det altfor travelt til noe annet. Alt skulle skjedd for fem minutter siden, og allerhelst i går. Antall stresshormoner i en gjennomsnittelig kropp er så høyt, at det nesten er utrolig at vi ikke blir syke. Eller, det er vel nettopp det mange blir, i det de møter den berømte veggen. Mon tro hvor i alle dager det uttrykket kommer fra, forresten? ”Å møte veggen” er jo ikke særlig beskrivende for den sitasjonen som oppstår når man blir utbrent? ”Å forbli i senga” måtte da være langt mer passende, men det kan muligens misforstås.

Nå var det riktignok ikke utbrenthet som lå meg på hjertet i dag. Snarere var det hva som kan gjøres for ikke å gå på denne veggen som tydeligvis er plassert midt i syninga. Selv har jeg ikke noe fasitsvar, og jeg er sikker på at folk var like slitne før som nå. Jeg mener imidlertid å se en viss forskjell på min egen (og også mine foreldres) generasjon, og mine besteforeldres generasjon. Mens vi yngre bare stresser av gårde, puster og peser, så setter de eldre seg ned med et kakestykke og en kaffikopp. De sitter ikke nødvendigvis og drikker kaffe i flere timer, kanskje er det bare noen minutter, men de tar seg nå tid til dette pusterommet i hverdagen. Litt kos.

Hva ville skjedd om vi alle hadde tatt oss tid til disse få minuttene i løpet av en hektisk hverdag? Lagt det inn i timeplanen som en rutine på lik linje med å vanne blomster (dårlig eksempel når jeg tenker meg om), rydde av middagsbordet, sette på en vaskemaskin. Ville vi fått dårligere tid av det? Ti minutter er selvsagt ti minutter, men hadde det veltet hele ukeplanen?

Jeg spurte forleden etter gjødsel – er kaffekos gjødsel? Er det en sjanse for at flere ekteskap hadde holdt dersom folk hadde drukket mer kaffe? Dersom mennesker under samme tak tok seg noen minutter sammen i løpet av dagen, bare for å snakke om vær og vind eller hva som måtte oppta en?

Det er fristende å si at dersom jeg bare hadde hatt tid, skulle jeg utført et eksperiment, men det er vel kanskje nettopp der feilen ligger; vi prioriterer ikke kosen. I vår hektiske hverdag tar kosen altfor lang tid, og vi ser den bare som en heftelse på vei til toppen av ett eller annet. Men, det er jo ikke nødvendigvis målet som er det beste med en reise? Innimellom hender det jo at veien dit er vel så bra.

Busteklem fra en

som har nokså mye å gjøre om dagen,

og derfor forsømmer Bustebloggen litt