Etter å ha skapt litt engasjement med mitt lille Lykkeopprør,
føler jeg at det er på sin plass å komme med en oppklaring:
Jeg tolker en del av kommentarene dithen at folk har forstått det som at det er "lykkeblogger" jeg stiller spørsmål ved, og at jeg er i mot hverdagslykkelige mennesker. Da har jeg nok ordlagt meg litt feil, for det var ikke min hensikt. Det finnes flere sosiale medier enn blogspot.com og blogg.no, bare så det er sagt. Og nei, det er ikke hverdagslykke jeg stiller meg spørrende til. De av dere som kjenner til Bustebloggen, vet at også jeg kan glede meg ellevilt over en ny blomst, eller en pakke med servietter. Dere vet også at jeg er glad i hverdagslykken, og livets mange små gleder. Det jeg forsøkte å poengtere (om enn kanskje på en utydelig måte?), er at det til tider kan bli litt vel rosenrødt noen ganger. Det er heller ikke slik at jeg tror at alle som skriver om lykke, aldri har en dårlig dag. Jeg er ikke naiv.
LykkeLise skrev et fantastisk motinnlegg til mitt Lykkeopprør, og jeg er så enig i alt hun skriver. "Men jeg velger å legge igjen positivitet på min blogg, fordi bloggen gjør meg glad. Så da blir innholdet i bloggen 99 % lykke og 1 % smerte." Selvfølgelig, kjære LykkeLise, og alle dere andre. Vær for all del lykkelige, og vis det for all del frem! På Bustebloggen er det også 99 % lykke og 1 % smerte (eventuelt 100 % selvutdritelser), og jeg storkoser meg når jeg leser om andres hverdagslykke. Det gjør meg glad å lese om andres lykke. Jeg stemmer faktisk for mer hverdagslykke. Det jeg stemmer i mot, er overfladiskhet. Dersom det publiseres på Facebook, MSN, blogg, eller i virkeligheten for den saks skyld, at "livet er såååå fantastisk for i går brakk jeg begge bena og forstuet en arm, så nå har jeg masse tid til å kose med kjæresten min" - det er slike utsagn som blir litt... skal vi si påtatte. Too much liksom. Når du spør en bekjent hvordan det står til, og får til svar at livet aldri har vært bedre, mens sorgen står å lese i vedkommendes ansikt - da er det noe galt et sted.
Brabo skrev i sin kommentar til Lykkeopprøret at "består hverdagene av fler minus enn plussdager, så må noe endres", og det er det virkelig noe i. Jeg ønsker likevel å legge til at noe også må endres dersom plussdagene utgjør 100 % av dagene. Hvis man er lykkelig 100 % av dagene; hvordan vet man da at man er lykkelig? Hvordan vet man å være takknemlig? Selv vil jeg karakterisere meg selv som en lykkelig person. Jeg elsker livet, har en flott mann, et godt hjem, mat på bordet, mennesker som er glad i meg... Men, jeg har også dårlige dager, og takk og lov for det!
Jeg er redd jeg har tråkket mange på tærne med mitt lille Lykkeopprør, og det beklager jeg virkelig. Det var ikke min hensikt å støte noen av dere. Jeg var ikke ute etter å henge ut enkeltbloggere eller enkeltpersoner. Jeg ønsket bare å sette fokus på noe jeg oppfatter som et merkelig fenomen i samfunnet (statusjag som noen har påpekt), og jeg ser at det engasjerer. Det er interessant å se de kommentarene som har kommet, og fler innlegg i "debatten" er velkomne.
Bustehilsen fra en hverdagslykkelig
.jpg)
7 kommentarer:
jeg syns det er bra at du lager slike innlegg jeg!! litt mer å tygge på enn f.eks. mine "se så flink jeg har vært" innlegg *flau*
At noen vil ta til motmæle er jo i grunn bra det også for da engasjerer det jo :) Jeg tror folk er ganske like, litt av hvert når det kommer til humør men ulik måte å framstille det på f.eks gjennom blogg ;)
Håper alt er i orden med blogg og kommentarer for deg igjen!! Skal bli deilig med ett par dager helt uten nett kjenner jeg :)
Du må hilse!
klem
Heisan du, og wow for ett innlegg. Det fikk man til å tenke litt, og ikke bare "sveve" på en rosa sky.
Håper du er lykkelig i sommer, og gleder deg over de små ting.
:) Susanne
Har ikke sett den forrige bloggen enda jeg, men skjønner jo hva du mener her. Skjønner også at de fleste velger å heller dele lykketilfeller enn nedturer på nettet. Ser jeg har en del av de innleggene selv faktisk. Da jeg gikk gjennom mine egne, tok jeg en liten tankerunde med meg selv der jeg innser at jeg faktisk har vært ganske lykkelig av meg den siste tiden. Jeg er en av de som er glad i de små gleder, og rett og slett gleder meg over mye. Hvorfor? Nettopp fordi jeg har så mye kroppslig og annet grufs som har gjort at jeg velger å se på gode stunder med lykkeblikk. Selv om kroppen raser og verker som verst, kan jeg sitte med et stort smil over hundens hode- eller katten i fanget, over de øyeblikkene familien er samlet, eller rett og slett blomster jeg har plukket i hagen som står og dufter på bordet. Dager jeg føler meg nyttig og får gjort en del er lykke for meg, og dager der alt verker, og til og med det å taste på pc`n (som i dag..) er vondt er jo rett og slett møkkadager. Men.. Hvorfor ikke se litt lyst på de dagene også? I dag har jeg tid til å lese og skrive. I dag kan jeg sitte rett ut hele dagen med katten i fanget. I dag kan hundene også legge seg flate ved siden av meg å få den kosen de ikke får når jeg er turbo. Det er også lykke, og det er de øyeblikkene jeg ønsker dele.
See? :)
Det er godt med en debatt innimellom, det er mye sannhet i det du skriver, og du skriver godt!
Stor klem.
Camilla: Tror imidlertid en del har misforstått litt hensikten, men, men :-) Takk for deg :-)
Hei Bustenellik
Jeg er litt sein her jeg kommer litt med hodet under armen. Da jeg leste oppklaringen din måtte jeg bare svare. For jeg har hatt litt bustete samvittighet helt siden jeg engasjerte meg i vel overkant på "lykkeoppgjøret ditt". Og ja, jeg misforstod deg helt...beklager den veldig! Jeg forstod det faktisk slik det du skrev at du henvendte deg til oss hverdagslykke bloggere...ups. Men nå etter at jeg har lest oppklaringen din kan jeg ikke bli mere enig med deg! Helt sant!
Så jeg beklager en gang til hvis du reagerte på den litt vel krasse kommentaren min. Hehe...du fikk meg veldig engasjert der.
Nå har jeg tittet litt mere rundt på bloggen din og synes det er masse fint å lese her :)
Ønsker deg en fin kveld.
Klem Marie :)
Heisan, sveisan! Har gått glipp av et par dagers innlegg, og leste først inne hos Namaste. Mye av det jeg skreiv til henne gjelder for deg og. Men for å gi deg de samme ordene: Dette er din blogg! Skal man bruke ord, komme med meninger og tanker, så kan man alltid mistolkes! Sånn er det bare! Og jeg synes bloggere er flinke til å ikke komme med ufine kommentarer - at man er litt uenig må man få lov til å skrive.
Du skriver bra, velformulert, morsomt. Jeg føler meg hjemme i bloggen din, fordi jeg tenker mye likt som deg. Men vi er ikke alle like. MAnge synes sikkert min blogg blir flåsete eller provoserende. Jeg har heller ingen intensjon om å såre noen eller tråkke noen på tærne. Men med min skrivemåte, blir det kanskje til at jeg noen ganger gjør det. I bloggen min ser man ikke glimt i øyet, smil, kroppsspråk. Man ser kun ord. Og ord kan misforståes.
Dette blir jo et eget blogginnlegg - det er kun ment som litt support og oppbacking - fortsett å blogge slik som du vil - skal man tekkes alt og alle hele tida kan det bli ...tamt?
Hilsen lykkelig kvinne. Hele tida. Døgnet rundt. Over og ut...;)
Legg inn en kommentar