Kjære pappa

Siden du er en av mine alltid trofaste (og muligens mest pinlig berørte) følgere, har jeg bestemt at dette innlegget tilegnes deg. Det er jo tross alt din dag i dag. Jeg tar jo sjelden ordet i de sammenhengene du så begeistret omtaler som familietragedier, og jeg har innsett at min eneste sjanse til å si noen velvalgte ord til deg, og samtidig ha noen tilhørere, er gjennom Bustebloggen.

Ikke slik å forstå at vi aldri snakker sammen, pappa, for det gjør vi både titt og stadig. Vi har nok av ord. Begge to. Noen ganger litt for mange motstridende ord, og vi blir enige om å gi oss mens leken er god. Vår evne til å si hadet når det stormer som verst, er jeg egentlig ganske imponert over; det er vel bare til å innse at ingen av oss er født med et utpreget rolig gemytt.

Ofte har jeg syntes at du har ment mye teit, pappa. Helt siden ungdomsskolen var jeg fast bestemt på at bygg- og anleggsingeniør var tingen, og da det endelige valget måtte tas det tredje året på videregående, sa du nei; det syntes du ikke var noen god idé. På en finurlig måte, som jeg enda ikke helt har skjønt, snakket du meg inn på økad-studiene. Etter fullendt bachelor søkte jeg meg endelig inn på ingeniørstudiene, og som en åpenbaring stod det klart for meg hva du hadde ment noen år i forveien. Det var visst ikke så teit å høre på deg likevel.

Forøvrig er det din skyld at jeg har blitt som jeg har blitt, og har de interessene som jeg har. Du er kanskje ikke en kløpper på sang, og jeg sliter enda med dårlig samvittighet for den gangen jeg bad deg stoppe å synge nattasang fordi det var "så stygt", men jeg håper du kan tilgi meg for det. Jeg har lært masse av deg, og i "prosjektåret" mitt var du uvurderlig. Du er en klok mann, pappa. Du har mange gode råd, og hva du mener betyr mye for meg. Særlig i skolesammenheng. Én ting jeg forøvrig ennå sliter litt med å forstå, er hvorfor du ble så sint den ene gangen jeg fikk brev med hjem fra skolen. Vi var fjorten som hadde kastet viskelær - hva var greia, liksom?

Du provoserer meg ofte og får meg sinna - noen ganger bommer kanskje ordene litt, men som oftest er det jeg som ikke skjønner at du jangler med meg. Da er du skikkelig teit, altså! Enda oftere får du meg glad og i godt humør med din liksomirriterende "appelsiiiin, klementiiiin", men du får meg også stolt. Stolt fordi jeg har en pappa som deg, som alltid har satt meg først og som er glad i meg. Du har alltid vært et godt forbilde for meg, og jeg er veldig glad i deg!

Gratulerer med 46-årsdagen din, kjære PAPPA!