I Bustehjemmet har vi den seneste tiden begynt å skrike til hverandre. ”Freeze motherfucker! Freeze!” hyler vi til hverandre, mens vi går i fistel så pus holder potene for ørene. Vi går ikke rundt og skriker til hverandre for å skremme vettet av pus. Ei heller har vi ekteskapelige problemer. Vi skriker til hverandre fordi vi vil ha det litt moro. Vi har nemlig sett på film, Bustemannen og jeg, og der sprang de tøffe avutendlandskopprinnelsemendeterdeikkelikevelfordideboriamerkia-politigutta rundt og skrek ”Freeze motherfucker! Freeze!”, og vi syntes at det var sååå gøy! Derfor så springer vi nå rundt fra hjørne til hjørne, og hopper fra rom til rom mens vi brøler ”Freeze motherfucker! Freeze!”.
Det siste der er muligens en sannhet med modifikasjoner, men vi har det veldig så gøy med ”Freeze motherfucker! Freeze!”, for hva i himmelens navn er poenget? Oversetter man det til norsk (hvilket jeg av språketiske årsaker velger å la være), så blir det jo helt latterlig! Hva skjedde med uttrykk som tulling? Kujon? Dust? Teiting? Jeg innser at motherfucker ikke er et uttrykk av tjue-ti, og det er muligens like ”ut” som både teiting og kujon for alt jeg vet, men hvorfor skal alt være så avansert? I dag må vi liksom smøre så veldig på, for at noe skal få tilstrekkelig med kraft. ”Du din busemann” er liksom ikke like slagkraftig som ”sensurert, sensurert, sensurert”?
Hva sier du når du blir sånn skikkelig eitrende sinna? Søren? Filler’n? Æsj? Jeg tviler. Blir du virkelig sint, bruker du neppe bare ett av de ”forbudte ordene” alene heller – det er liksom som med mennesker – sammen er de sterke(re). Jeg arbeidet en sommer for et par år siden sammen med en mann som uansett hvor galt det ble, bare ristet på hodet og sa ”off da”. Når vedkommende begynte og offe, så var det virkelig fare på ferde. Det var det når hans kollega i nabokontoret hylte så alle innen femti meters rekkevidde søkte tilflukt også. Vi er visst alle forskjellige… Selv blir jeg aldri sint.
Når foreldre er sinte, viser det seg som regel i at de bruker barnets navn slik det står skrevet i passet. Blir foreldre sinte i for eksempel butikken, viser sinnet seg som regel i tilsynelatende låste kjever, mens fråden kan tyde på et midlertidig anfall av rabies. I gamledager kunne vi se tilfeller der barnet ble tatt hardt i armen i tillegg, men siden foreldre av i dag knapt nok kan stryke sine håpefulle ømt godnatt over håret uten å bli anmeldt, er dette heller sjeldent i våre dager. Jeg kan riktignok ikke huske å ha fått varige mén av å bli tatt i når jeg var liten, man barn er vel muligens sartere i dag.
Uansett om man brøler ”sensurert, sensurert, sensurert”, ”Busemann!” eller noe annet fiffig, er det godt å få ut frustrasjonene. Holder man sinnet inne for lenge, kan ingen være trygg på hva som skulle komme ut til slutt!
”Freeze motherfucker! Freeze!”
Pingvinene har ingenting med innlegget forøvrig å gjøre. What so ever. Vi er ikke i slekt. De bor i Atlanterhavsparken, og har lite eller ingen kunnskap om hvilke aktiviteter som bedrives i Bustehjemmet. What so ever.
P.S. Sjekk forresten ut Elisabeths tanker rundt banning før og nå
.jpg)
5 kommentarer:
Først må jeg smile for ditt innlegg, som muligens er bittelitt inspirert av mitt banneinnlegg, toucher innpå en tema som jeg har klart for publisering - SYNERGI!
Jeg sier jo "jaggu", men det er jo ikke ment som banning. Da er det mer det populære ordet på f og kanskje det på h (motsatt av himmel)og ellers påkalling av The Lord. For det hender jeg blir sint...ja eller nokså irritert, da.
Likte pingvinene. Tenkte liksom på at pingviner lever jo der det er så kaldt at det ble liksom
Frys *sensurert* frys, om du skjønner.
Ellers kan jeg ikke si at jeg har fått varig men etter å bli tatt hardt i jeg heller. Tror heller det har gitt meg en god oppdragelse. Riktig nok spiddet pappa meg med en gaffel i låret, men det var ikke med mening.
Så moro dere har det, da!? Fortsett med det.
Blogger jeg om 10 år skal jeg minne deg på det.....
Ja til humor i hverdagen, og ja til høylydte bannskaper når man slår seg eller er sint.
Jovisst synes jeg dagligtalen til ungdommen strekker seg vel langt når det gjelder sensurordbruk (sånn ca. godt plassert midt i enhver setning), men på rett tid og plass sier jeg: Få det ut!
jeg satt faktisk og snakket med en niåring om disse ordene i går. Husker ikke helt hvordan det startet, men det var ihvertfall snakk om bruken av de forskjellige f-ordene (som han selv så pent kalte de). Vi ble enig i at noe måtte man jo få lov til å si når man er som mest frustrert, men å slenge om seg med gloser i tide og utide var jo ingen vits. Smart liten gutt, som akkurat da var veldig blid og uten glosegrunn. Vi fant da ut at det var bedre å slenge ut et (sånn nesten) valgfritt ord, enn å svinge en neve mot det man var sint på. Et ord er tross alt kun et utpust med lyd, mens et slag kan ødelegge både kjever og ting i nær omkrets. Det er jo så kult på film, men ikke like greit i virkeligheten. Vi voksne er temmelig dobbeltmoralske i grunn..
Klart de store pol`ti kara må rope mf! Det er jo kun de største scumbags som blir jaktet på og tatt av tøffingene på film, og derfor ekte mf`s må vite. Det hadde vitterligen ikke fungert like godt i en norskspråklig film nei..
Vi hadde faktisk et fullstendig bannefritt hus en tid, rett og slett fordi det tok litt av med ungdommen i enhver setning. Ute fikk man slenge det man maktet, men i huset var det nullniks. De ble faktisk ganske flinke til å korrigere hverandre, og språket ble litt mindre krydret. Selv snek jeg litt på regelen og begynte å banne på tysk. Det gikk en liten stund, men så ble jeg tatt også gitt.. Sheize.
Hahahaha asså!! jeg ler meg ihjel av deg.
Du burde forfatte en eller annen kåserisamling og gi ut.
Legg inn en kommentar