Et lite lykkeopprør

Jeg må innrømme at jeg blir litt forvirret. I kommersielle medier er det bare sut og sorg, mens det i sosiale medier later til at hele verdens befolkning er i en evig lykkepillerus. Skjer a'?

Jeg syns det er hyggelig at folk rundt meg er lykkelige. Bevares, jeg unner jo mine kjente og ukjente å trives og å ha det godt. Men, stadig oftere tar jeg meg selv i å undres; er ikke folk litt i overkant lykkelige? Litt i overkant ofte? Eller er det bare her i Bustehjemmet at hverdagene er i flertall?

Hvis nettopp du er ett av disse menneskene som svinser rundt på røde roser og rosa skyer, og syns at tilværelsen er rosenrød uansett hva som skjer her i livet, så får du virkelig ha meg unnskyldt. Jeg mener ikke å gå til angrep på noen som helst, men jeg har lyst til å stille et spørsmål ved hele lykkerusen: Er det virkelig slik at mennesker går rundt og er happy, happy, happy femogtyve timer i døgnet, åtte dager i uka? Er det meg det er noe galt med, som har en nedtur både en og to og tre ganger om dagen?

Eller er det slik at jeg har giftet meg med feil mann, siden vi ikke er "like nyforelskede" etter snart fem og et halvt år? Er det bare her i huset at taket kan løfte seg og tomme trusler om netter på gjesterommet bli ytret? Er det bare vi, som ikke går og kysser og klapper og klemmer på hverandre i både tide og (som oftest) i utide? Alltid lanker, nusser og moser armkroker?

Hvorfor har mennesker et så stort behov for å fortelle hele verden hele tiden at de er så innmari lykkelige? Det er hyggelig å bli gjort oppmerksom på at andre har det bra, det er hyggelig å kunne glede seg med i andres medgang, men når personer nærmest krampeaktig forkynner for Hvermansen at de har det så bra... Hva er det de prøver å dekke over? Hvem er det de forsøker å lure?

Har vi adoptert britenes stiff upper lip? Er det masken vi så krampaktig holder på når vi hele tiden bedyrer hvor lykkelige vi er? Er vi redde for at andre skal oppdage vår menneskelighet? Vår dødelighet? Forsøker vi å late som om vi er bedre enn vi er? Enn naboen?

Beveger samfunnskarusellen seg så hurtig at vi har problemer med å sitte på uten å bli uvel? Hvis vi gjentar som et mantra hvor bra vi har det og hvor lykkelige vi er, vil det da bli sannhet? Ljuger vi så vi selv tror det? Men er det en sannhet da?    

Er folk virkelig så lykkelige som de sier? Eller gjør de bare alt de kan for å irritere oss gjennomsnittslige, dødelige hverdagsmennesker som er sånn jevnt over fornøyd med tilværelsen?

Hvordan er det med deg? Hender det at du har en nedtur i ny og ne? Og tør du å innrømme det?

Dette innlegget har ligget lagret et par måneder, da jeg har vært litt usikker på om det er lurt å publisere det,
men har kommet til at jeg tar sjansen.
Og bare så det ikke blir noen misforståelser - dette handler ikke om LykkePål og PerLykke.

Dette handler om holdninger i samfunnet generelt.