Etter en travel helg, forsøkte jeg i går ettermiddag å få meg en blund på øyet, før det bar i kast med neste post på programmet. For ikke å gjøre det altfor behagelig for meg selv, la jeg meg til rette på sofaen. Jeg rakk nok å få noen minutter i drømmeland, før jeg med ett våknet av en litt merkelig lyd.
Jeg slo opp øynene og tittet rett inn i et andre par øyne. De to øynene tilhørte en liten spurv.
En liten spurv som kjempet for livet. En liten spurv som kjempet for livet mellom Selmas kjever.
Det hele under salongbordet vårt i stua!
"Øh, døh? Det er en fugl under bordet!"
"At det var?" Bustemannen tittet på meg.
Med ett var jeg lys våken. Fluer og biller kan jeg holde ut med at Selma tar av dage. Helt OK.
Men, når hun tar meg seg en fugl inn, kjenner jeg at det kan bli litt i meste laget for en stakkars matmor. Til alt overmål, klarte jo selvsagt den stakkars spurven å unnslippe Selma.
Den fløy avgårde og trodde den var fri, før vi plutselig hørte et dunk og et byks og et fornøyd knurr fra Selma. Dunket var fuglen som fløy rett i verandadøra, og bykset var katten som så sitt snitt til å få has på fangen igjen.
Bustemannen var førstemann til å summe seg, og fikk geleidet pus og spurv ut på tunet.
Selma kunne ikke helt forstå hvorfor middagen skulle inntas utendørs, og prøvde gjentatte ganger å komme seg inn i huset igjen, men der stod matmor og holdt vakt.
"Jammen! Se på meg så flink jeg er, da!" var det liksom som om hun prøvde å si.
Hun syns nok at vi var utrolig teite, som ikke roste henne opp i skyene for bragden.
Men, plutselig tok det hele en overraskende vending. Spurven, som vi trodde var død for lengst, der den lå helt stille i gapet på pus, tok plutselig til å flakse! I full fart forsvant den ut av Selmas gap, og Selma stod tilbake på bakken helt lamslått og forvirret. Flaks for fugl, så er ikke katter utstyrt med vinger, så den kom seg i sikkerhet. Etter noen sekunder gikk det opp for Selma at hun nettopp hadde blitt lurt av byttet sitt, og hun så nokså snurt ut der hun stod på to ben og tittet inn i brudespireaen nederst i hagen. Hun finkjemmet den, gren for gren, men fuglen var borte vekk.
Innimellom kan det bli litt i overkant mye dramatikk her i hjemmet;
Jeg foretrekker Discovery Channel eller Animal Planet på TV fremfor live show i stua.
Det kan bli for mye av det gode...
Måtte Selma holde seg til tørrfòr og småkryp heretter.
.jpg)
6 kommentarer:
Er nå nokon fantastisk flinke jegere desse kattane.
Datteren min har soverom i første etasje her, men har slutta å sove med ope vindu etter at eine katten "var så snill" å levere ho to halvdaue mus opp i senga. hehe
Men det var sikkert ekkelt når musene kravla rundt der ja, men eg måtte no le litt.
Ha ein fin mandagskveld. :)
Det var godt det gikk bra med den lille fuglen. Stakker, vi får håpe den finner seg ett annet nabolag å leke i som ikke Selma ferdes i.
Selv om katter er katter, så er det ingen som kan synes det er noe hyggelig å se inn i to øyne fylt med frykt.
Apropo katter og sjokk : Søskenbarnet mitt, fikk seg ett sjokk da det landet en katt i sengen hans, å dette til tross for at han sover i andre etasje. Men katta ble nok ikke mindre sjokkert da "gulvet" forsvant under føttene i det den gikk over takvinduet. Stakkars gutt, å stakkars katt. De lærte nok en ting begge to.
Hans M
Jeg har begynt på headeren. Dessverre har det vært noen travle dager der jeg nesten ikke har vært hjemme. Men jeg lover deg, jeg jobber med saken.
Beklager om det tar for lang tid.
Vi hadde også litt spurvedramatikk nylig. Vi satt ved kjøkkenbordet og spiste middag med dørene åpne ut. Mens mannen min bøyde hodet mot tallerkenen for å putte gaffel og mat i munnen, fløy en spurv over hodet hans, rett i vinduet og begynte å flakse panisk mellom pelargoniumen og glasset. 30 cm fra min manns hode. Gjett om han skvatt!! Sånne spurvevinger slår fort, gitt.
Vinduet ble åpnet kjapt, og snart var fuglen fløyet. Det lå bare en liten skitt igjen. I vinduskarmen, heldigvis. Tallerkenen gikk fri.
Katta til mor mi hadde det med å dra inn halvdøde flaggermus. Det var ekkelt, det!
Jeg kan enda kjenne tårene presse på når jeg tenker på den gangen Rullerall spiste den siste overvintrende rødstrupen.
Must she rest in peace.
Legg inn en kommentar