Barnepike søkes

Om nøyaktig én uke farer Bustemannen avgårde på speiderlandsleir, og jeg blir alene igjen i Bustehjemmet. Det er ikke sommerens höjdare for Bustenellik. Helt siden seksårsalderen har jeg vært hjemme alene - og elsket det - men etter at vi flyttet inn i Bustehjemhuset er det bortimot noe av det verste jeg kan tenke meg. Du må gjerne tro at jeg er gal, men her i Bustehjemhuset er vi aldri helt alene, og det vet jeg ikke helt hva jeg skal synes om. Jeg synes i allefall ikke at det er noe trivelig å være alene hjemme, og søker derfor barnepike til meg selv sånn en ukes tid.

Jeg har i en alder av 23 år ennå ikke vokst helt i fra mine to yndlinger fra barndommen, Dino og Dinajohanne. De ligger lett tilgjengelig i klesskapet, og hentes frem ved skumle anledninger (les: når jeg er hjemme alene over natta). Da får de ligge trygt i armkroken min (selv om det jo ikke er de som er redde), også passer vi liksom litt på hverandre (eller mest på meg). Jeg innser at det muligens er litt barnslig, men vi trenger alle en bamse innimellom.
Det har til og med presten sagt (i sin tale til konfirmantene)!

Til tross for at jeg nå er stor jente, og skjønner at bamser bare er døde gjenstander (neeeeei), så er det fascinerende hvor mye trygghet det er å hente i en slik sak. Hadde vi følt like mye trygghet i en lekebil om det var det vi ble tildelt i vogga? Tenk om bamser kunne snakke? Dino og Dinajohanne har i løpet av min barndom fått se og oppleve ganske mye, og de har nok vært med på noen (for en bamse) halsbrekkende stunt oppigjennom. 

Dino fyller 16 år i år, Dinajohanne 15. Helt hva som skjer når en dinosaurus når den seksuelle lavalder vites ikke, men de holder seg godt for alderen; Dino mistet i sin tid et øye og fikk en treknapp i erstatning, Dinajohanne er litt slapp i halsen, men ellers er de fine. Skulle huset brenne, og jeg måtte ta med meg det viktigste i full fart, ville nok de to være blant tingene som ble reddet ut. De er jo tross alt en stor del av barndommen min,
og den har jeg etter hvert innsett at er passé.
"Du er jo bare barnet!" fortalte forresten en kunde på 71 år meg i dag. Snille damen!

Om én uke skal Dino og Dinajohanne igjen hentes frem fra klesskapet for å passe litt på en stakkars voksen jentunge. Syv netter alene er mer enn jeg kan takle, men må man, så må man. Tross alt bor det fire firbente her som også kan holde meg med selskap, og spesielt Selma er flink sånn. Dessuten tar hun knekken på alle de store edderkoppene som har det med å dukke opp når jeg er alene hjemme. Det er kjekt med katt.

Men, da setter jeg meg ned og venter, jeg da. På den gule bilen. Etter å ha snakket om både spøkelser og kosebamser i samme innlegg, er det vel ikke utenkelig at noen ringer og melder fra ett sted? 
Og om noen kunne tenke seg stillingen som barnepike, er det bare å legge igjen en søknad i kommentarfeltet.
"Helst kvinner," hoier Bustemannen.  

Ha en fortreffelig fredagskveld - med eller uten bamse!

Jo, forresten! Ikke glem Bustebloggens Give Away, da!

Sånn. God helg!