Litt om flagg, trøsteshopping og gamle koner

Tusen takk for alle koselige kommentarer på Lykke-innlegget mitt. De varmet masse! Nå er nok en dag på hell, og jeg har akkurat vært ute og hentet inn flagget. Man kan jo ikke være dårligere enn naboen, så flagget har vaiet i vinden hele dagen. Dagen har vært brukt til shopping sammen med en god venninne og minstejenta hennes. I ekte road trip-stil durte vi av sted til Sverige, og slo i hjel ikke mindre enn seks (!) timer sammen. På de seks timene rakk vi innom fire butikker og et spisested. Effektive damer!

På Panduro falt jeg helt pladask for disse sinkbøttene og de vakre rosene.

Bildene har blitt litt mørke på grunn av mørket ute, men det får dere bare bære over med. Denne flott lyslykta fikk også bli med hjem fra Panduro. Jeg tenker og pynte den med blondebond, og de rosa rosene gjorde seg også godt sammen med den.

Da jeg for et par dager siden oppdaget at også mitt siste par med hverdagssko hadde fått hull i sålen, oppgraderte jeg skogarderoben litt også.

"Ikke gjør det så dyrt, da" sa mannen når jeg på telefonen fortalte at jeg skulle på jenteshopping. Han er bortreist denne helga (også), så da er det jo bare rett og riktig med litt stakkarsmegjegerensomihelga-shopping. "Neeeida" svarte jeg så overbevisende jeg kunne. 700 kr er vel ikke så galt det, er det? (Når jeg nettopp snakket med Bustemannen, bekreftet han at 700 kr slettes ikke var så ille, og han trodde jeg bare hadde kjøpt sko!)

Apropo pengebruk, så satt jeg akkurat og så en episode av Millionær i forkledning. For noen historier! Nå er jeg riktignok langt i fra millionær, men historiene minnet meg om en opplevelse i Tallinn i fjor sommer. Mens det i storbyene her hjemme (inkludert "Den andre byen" hvor jeg selv bor) er mange tiggere som sitter på et hvert gatehjørne, er det praktisk talt ingen å se i Tallinns gater. Ingen pågående uteliggere, eller skumle menn med møkkete kinn og svarte negler. Det vi imidlertid har sett, har vært noen gamle koner som står unnselig under noen trær utenfor et av de moderne kjøpesenterne i bydelen Viru. Én av disse konene, en krokbøyd, tannløs gammel dame med hvitt hår og blå frakk, har vi sett hver eneste gang vi har vært i Tallinn. Vi har kjent henne igjen, og alltid gitt noen kroon i koppen hennes. Hun har takket og bukket og velsignet oss hver eneste gang.

I fjor sommer så vi henne altså igjen. Denne gangen satt vi og spiste en kjapp lunsj på Hesti Burger, da kona gikk fra bord til bord og forsiktig spurte om noen kroner. Som vanlig dro vi kjensel på henne, og sjekket lommeboken for finanser. Hun kom imidlertid ikke bort til vårt bord, men vi ville likevel gi henne noen kroner. Vi følte på en merkelig måte at vi liksom kjente henne, og ville så gjerne hjelpe. I mangel på småmynt, fant jeg 100 kroon i lommeboka, gikk bort til henne og la den grønne seddelen i koppen hennes. "Tänan" svarte hun, tittet ned i koppen - og fikk sjokk! Ansiktet brøt ut i det største gledessmilet jeg noensinne har sett i hele mitt liv, og hun slo ut begge armene og gav meg den varmeste klemmen jeg noensinne har fått. På begge sider. Hun tegnet korset over meg, tittet opp mot himmelen, tegnet korset på ny og velsignet meg etter alle kunstens regler. Selv stod jeg der paff, og helt på gråten. 100 kroon tilsvarer knappe 50 norske kroner, og måltidet vi spiste hadde kostet mer. Jeg fikk enda en klem før kona rygget ut av lokalet. I himmelens navn, tenkte jeg, kan 50 kroner bety så mye for ett menneske? Jeg er visst både bortskjemt og naiv, men denne opplevelsen ga meg et nytt syn på begrepet lykke, som jeg skrev om i går. Vi har hver gang vi har sett henne, snakket om hvor koselig det ville være å be kona til et måltid, bli litt kjent med henne og få høre hennes historie. Nå som jeg har lært litt mer estisk er det en mulighet for at vi faktisk kan forstå hverandre litt også. Vi håper på å se henne igjen neste gang vi er i Estland, da skal hun få tilbudet.

Nå skal jeg tilbake til sofakroken og katten. I morra kommer heldigvis mannen igjen, og da tror jeg at jeg skal tjore ham fast slik at jeg har han hjemme for en stund; nå er jeg lei av hjemmealene-helger.

Ha en fortsatt fin helg,

alene eller sammen med nære og kjære.