Bestefedre og vafler

Jeg var så heldig å få lov til å vokse opp i samme hus som besteforeldrene mine bodde i, og jeg har alltid hatt et spesielt bånd knyttet til bestemor og bestefar.

Mitt forhold til bestefar, kan nok best beskrives som Emils forhold til Alfred.

Min kjære bestefar har hatt eldste barnebarnet i helene siden hun lærte og gå,

og vi har alltid hatt et nært og godt forhold.

"Du och jag, Alfred. Du och jag."

Bestefar har i all tid vært en tålmodig mann med massevis av tid. Hver eneste dag fikk jeg være med ut for å "holde på" som han kalte det, og bestefar har tålmodig lært meg om alt i både himmel og på jord. Jeg fikk være med i skauen når det skulle hogges ved, på jordet når det skulle lukes eller plukkes pottiter, og skulle bestefar ut og kjøre traktor fikk jeg alltid være passasjer. Når det hver vår var tid for lamming i fjøset fikk jeg alltid være assistent. Likeså fikk jeg hjelpe til med møkking i fjøset og å mate hønene.

Når jeg nå har blitt voksen selv, ser jeg med beundring på hvordan bestefar holdt ut. Uansett hva han skulle, fikk jeg lov til å være med. Ting må jo ha tatt noe voldsomt med tid når et lite barn skulle ta del i absolutt alt? Jeg kan ikke huske et eneste "nei"! Selv ikke når det var tid for slakting. Bestemor ler fortsatt når hun forteller om mannen fra E-verket som var innom midt i slaktinga, og gav seg ende over at en fireåring fikk være med på slikt. Skammelig! Det er jo bare en del av livet, og for meg var det helt naturlig at middagsmaten hadde navn som Torill, Martha og hva de nå het alle sammen...

I vår familie sitter gullkornene løst, og at jeg mangler et filter mellom tanke og ord (sjekk enkelte av blondinevitsene fra virkeligheten) er til dels arvelig belastet. I vår familie er det dessuten vanlig med sanger og taler ved enhver passende anledning, og bestefar lar ikke en sjanse til å si noen ord, gå fra seg. Jeg husker ikke følgende episode selv, jeg var ikke så gammel, men bestefar gjenfortalte den både i konfirmasjonen og i bryllupet mitt, og jeg vet han har brukt den ved andre anledninger også. Forleden dag kom jeg til og tenke på denne lille episoden, og jeg fikk så lyst til å dele den med dere. Jeg syns den er så koselig, også er den i grunn en litt viktig påminnelse også; det er ikke alltid ord strekker til...

"Du bestefar? Hvor glad er du i meg?" 

"Å, du skjønner det, at jeg klarer ikke å forklare hvor glad jeg er i deg,
men jeg er veldig glad i deg vettu." 

Etter en liten pause:

"Du bestefar? Jeg har lyst på vaffel, jeg."

Og vaffel fikk jeg.