Mammas åkle

I gangen vår henger det en hylle som har fulgt med fra barndomshjemmet mitt. Jeg aner ikke hvor gammel den er, men den var ikke ny når den kom inn i mitt barndomshjem heller. I lengre tid har den vært prydet av albumet med bryllupsbildene vi tok hos fotografen når vi giftet oss i 2008, men nå følte jeg at det var på tide å bytte ut litt. Forandring fryder, og man kan ikke bare digge seg selv heller? Jeg har imidlertid brukt laaaang tid på å finne ut hva jeg skulle bytte ut oss selv med. Fredag, midt i helgerengjøringa, kom det imidlertid til meg. Rart med det, hvordan man i lang tid kan gå å undres før løsningen plutselig åpenbarer seg og man tenker "selvfølgelig!".

Løsningen var å finne frem mammas åkle og noen Norgesglass. Det ble akkurat passe bondsk, og jeg savner bondelandet så det nesten er uutholdelig til tider. Åklet broderte mamma når jeg var liten. Er det ikke fint? Vi hadde blått kjøkken husker jeg, så fargevalget er nok en følge av det. Jeg vet hun brukte lang tid på å bestemme seg for motiv, og til slutt fant hun det i et ukeblad. Mønsteret fant jeg når vi ryddet opp etter henne, og det har jeg tatt vare på sammen med alle mønsterarkene til klær, gensere, sokker, bunader og alt mulig rart annet hun har produsert, i håp om at jeg en dag, som ved et under, skal bli dyktig i håndarbeide. Initialene er hennes egne. Åklet fikk jeg når jeg flyttet hjemmefra, og siden har det hengt fremme med jevne mellomrom.

Og Norgesglassene? De er brukendes til alt, og jammen er de ikke flotte bare som pynt også! Hvorfor i alle dager sluttet de å produsere et slikt vidunderglass?