Det æk'ke bare, bare å være pus heller!

Jeg har nok definitivt vært mer populær i Selmas øyne tidligere enn det jeg er i dag. Når vi gikk til sengs i går, så det ikke ut til at Selmas lille uhell hadde forårsaket mer enn der-og-da-smerter, men i morges var situasjonen en ganske annen. Stakkars lille pusen humpet jo rundt på tre ben med tydelige smerter i det fjerde. I baderomshylla fant jeg litt sinksalve og smurte på - den er jo ikke skadelig å få invortes. Godt var forresten det, for i stedet for å lindre såre pusepoter, ble den smøring på Selmas tunge i stedet. Jeg var i kontakt med dyrlegen nok en gang, og ble tipset om Xylocain (106 kr for 10g! Hva gjør man ikke for de små? Lettere irritert når jeg kom hjem og fant nøyaktig samme salve i førstehjelpskrinet, men, men.). Xylocain er imidlertid ikke fullt så bra å få invortes, og hva gjør man med slikt? Jo, man finner frem den meget fryktede lampeskjermen! Selmas store skrekk og gru! Det er neimen ikke bare, bare å få brannskader når det er jeg som er "mamma'n". Når katten ble lagt i "babystilling" på fanget var det ingen kjære mor, og "jeg vil bare ditt beste" er nok for Selma etter disse dagene forbundet med "nå skal jeg plage deg enda litt til, moha-ha-ha!". Lampeskjermen kom på, og salven ble smurt på under høylytte protester. Etterpå var det en flau Selma som lusket langs veggene; å gå rundt med lampeskjermer på hodet går tydeligvis på stoltheten løs. Selv for de firbente. Hva skal jeg gjøre da, vesle pøbelpusen min? Som man sår, høster man! Vi får håpe det gir seg i løpet av dagen, ellers må vi besøke dyrlegen. Det kan bli dyrt...

Oh-oh!

Bildet kommer derverre ikke med lyd,

men kroppsspråket burde tale for seg: