Alderskrise - jeg vet det er i tidligste laget!

Åh, i dag er det en av de dagene igjen. "De dagene" kan selvsagt være mange forskjellige dager, men jeg snakker om de dagene der all futten har dratt sin kos, og du sitter igjen som en tom potetsekk eller noe annet kjedelig. Gjøremålslista mi var lang som et vondt år i dag, men den ligger fortsatt pent og pyntelig i skuffen uten en eneste "check". Selv har jeg tilbragt dagen på sofaen foran (M)TV og ledd av tåpelige sekstenåringer i "16 and pregnant" og "My super sweet 16". Ræl? Oh yeah! Hvorfor jeg har en av "de dagene" i dag, er jeg litt usikker på, det er jo skolefri og altting - da skal man jo liksom strutte av energi. Jeg mistenker sterkt at det hele egentlig skyldes en aldersdepresjon. Før du som leser farer opp av stolen og ut av ditt gode skinn over at sånne småtasser som meg (ja, for jeg vet at noen av dere faste lesere er eldre enn meg), så la meg få forsikre deg om at jeg er fullstendig klar over at 23 ikke er noen alder sånn sett ut fra et gjennomsnittslig perspektiv. I skrivende stund er jeg riktignok bare 22, men om fire små dager fyller jeg 23. 23. Jo mer jeg smaker på tallet, jo sterkere tak får angsten rundt den vesle seksåringen som fortsatt er der inne ett sted. Jeg får flashback til da min ikke alltid like kjære tidligere nabo og arbeidsgiver ringte pappa på 13-årsdagen min og jeg tok telefonen: Meg: "Pappa sin telefon?" Nabo (med rå erterlatter): "Ja, gratulerer med 13-årsdagen, da. Tenåring og greier!" Meg (med furteleppa ute og trass i stemmen): "Jeg æk'ke 13! Jeg er tolv år og tolv måneder for tenk!" Jeg har aldri, verken før eller siden, forstått hvorfor mødre insisterer på at barna sine er 18 måneder når de er 1 ½ år, så hva var egentlig forskjellen? Når jeg tenker meg om, kanskje jeg skulle fortsette denne taktikken? "Jeg blir 12 år og 120 måneder på lørdag." Å kjære vene! 120 måneder!? Det hørs jo til og med verre ut en ti år! Hva i alle dager skal jeg gjøre med dette? Det er som å være kvalm på en karusell når tivolimannen roper "Vill ni åka mer?" og alle dine medåkande begeistret skriker "JAAA" og du selv ikke engang kan åpne munnen for å hviske et nei uten å kaste opp.

En bekjent fylte 37 år i dag, og de siste syv årene har jeg gratulert ham med 29-årsdagen. Et stort smilefjes har alltid kommet i retur med et begeistret "Tenk at du virkelig husker hvor gammel jeg blir i år også!" I dag gratulerte jeg ham med 29 + X = Y - dagen. Et sted må jo liksom grensa gå? Nå er det noen år igjen til jeg blir 37 år gammel, men jeg burde jo kanskje snart sette en grense selv også for denne alderspanikken min? Jeg mener, jeg kom i tredveårskrisa dagen etter at jeg fylte 20, og da hadde jeg allerede gjennomgått et par års tyveårskrise (JA, det er noe som heter det også (i min verden)). Hver alder har sin sjarm og alt det der, det er ikke det som er problemet. Tross alt er jeg jo glad for at jeg blir eldre, alternativet hadde jo vært at jeg var død! Nei, problemet mitt er faktisk så vanskelig enkelt som at jeg simpelthen elsker livet, og jeg vil at det skal vare lengst mulig. Da er det noe dritt å bli eldre, for for hvert år er jeg liksom ett år nærmere slutten. Om du skjønner? Mitt livssyn tilsier at det skal være noe mer etter dette, men jeg syns at dette er så fint. Det er så mye jeg vil gjøre. Se. Høre. Oppleve. Jeg er rett og slett pissredd for ikke å rekke alt sammen! De siste 23 årene har gått så fort, og jeg mistenker at de neste 23 vil gå minst like fort, og vips så er jeg brått i femtiåra.

Huff, det var voldsomt så selvdestruktiv man skulle bli en tirsdagskveld. Nå har jeg kanskje ødelagt kvelden for deg også? "Appelsin, klementin" som pappsen sier; vi snur det negative til noe positivt og tenker som så at vi sikkert hadde kjedet oss i hjel for lenge siden om vi ble stående på stedet hvil - til det er hvertfall jeg altfor rastløs! Det er bare å bake en kake lik den på bildet under og putte på tyve lys til...

~ Jeg har en viss tendens til å leve i fortida

fordi det meste av mitt liv befinner seg der ~

Herb Caen