"Døh, atte døh? Den high tech-greia av en mopp vi har fått i hus... Åssen får jeg den til å bli lengre?" Jeg stod på kjøkkenet klar for gulvvask, og manglet bare moppen før jeg kunne svinge filla. Eller, det vil si, moppen hadde jeg, men jeg anså det som ergonomisk idiotisk å vaske 100 kvadratmeter gulv med krom rygg. Jeg hadde skrudd og vridd og dunket og stampet, men moppen var like forbaska kort. Jeg ringte derfor en handyman (altså
min), og ba om muntlig bruksanvisning - det var nemlig han som krevde moppebytte for noen uker tilbake, da den gamle begynte å slarke litt i overkant mye. "Du setter den rett ned, steller deg på den og vrir den øverste delen av håndtaket mot sola", var svaret jeg fikk gjennom telefonens høytaler. Lydig som jeg er, gjorde jeg som jeg fikk beskjed om. BANG! "Helt sikker? Nå har jeg mopp i to deler. Vanskelig å vaske gulver da", konstaterte jeg, og fikk en hjertelig latter i retur. "Kanskje du ikke skulle vridd der likevel? Hmm... gjenta prosessen, men vri på den delen under håndtaket, da?" Jeg "reparerte" moppen og prøvde på nytt. "Se der gikk det!"
Jeg innrømmer det så gjerne: gulvvask er
ikke min greie. Jeg er en harding med støvsuger, men jeg suger med mopp. Jeg er flink til mye, men ikke til å vaske gulv. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Når gulvene skal vaskes kaller jeg som regel på mannen og pålegger ham jobben. Han tar den så gjerne - sålenge han slipper å støvsuge. Sånn sett fyller vi hverandre godt ut, og det er jo slik det skal være i et ekteskap har jeg hørt. Innimellom må jeg imidlertid ta gulvvasken selv, og det var nettopp det som var tilfelle når ovennevnte situasjon dukket opp. Gulvene mine ble pene og rene til helgen, men det tok sin tid. Når moppen ikke lar seg håndtere selv uten moppefilla, er det jo ikke rart det blir vanskelig?
.jpg)
