Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




tirsdag 10. februar 2015

Utstyr og selvsikkerhet

Som guttemamma, begrenser det seg kjapt med tyll og blonder i garderoben her. Heldigvis. Jeg slipper lettvint unna når klærne skal sorteres for vask. Grovt sett deles den i tre hauger: 1) Blåvask 2) Håndklær 3) Ull. Herunder: Ulf som mor ikke lenger tør sende ut i en 1400-omdreiningers sentrifuge. 

Som guttemamma, slipper jeg rimelig lettvint unna morgenfriske diskusjoner om prinsesseskjørt og tiara. Her hos oss har Busteliten én tommelfingerregel, og den følges nærmest slavisk, med unntak for ulltøy og shorts. Han går ikke ut av huset uten klær, og med klær menes olabukse. Ferdig snakka. Med andre ord, har vi en sønn som ser ut som han kommer fra et noenlunde OK hjem. I hvertfall sånn i grunnutrustninga. Tilbehøret, eller accessoriene, kan nemlig være av det mer kreative slaget, men dog ikke helt uten kontekst.

Brannmann Sam er en stadig aktuell helt her i Bustehjemmet, og nå om dagen får også Busteliten lov til å følge med på Brannstasjonen som sendes på TV3 (for ordens skyld: han ser episodene sammen med oss etter at vi selv har sett dem). Dermed er det jo sånn at når vi skal ut og kjøre bil, som egentlig er en Volvo stasjonsvogn, så skal Busteliten ut og kjøre brannbil. Og det er klart, når man skal ut og kjøre brannbil, så må også antrekket være en brannmann verdig. Hjelm og vernebriller må på, med djevellua i mellom som en selvsagt brannsikker liksom-balaklava. Og sutten. Gud forby at vi skulle glemme sutten!


Jeg tar høyde for at Busteliten vil tilgi meg
at dette bildet er publisert på Internettet...

Vi gjør så godt vi kan, Bustemannen og jeg, for å ta sønnen vår på alvor, men det er såvisst ikke lett å holde maska bestandig. På alvor? Jo. Men å late som ingenting? Kremt. Vi er så fascinerte, og en smule imponerte, over at det går an! Den som bare kunne vandre ut av døren med den samme selvtillitten og selvsikkerheten som en treåring! Uten tanke for hva andre måtte tenke og mene om hvordan man er antrukket (eller oppfører seg, for den saks skyld).

For eksperimentets skyld - om man var skikkelig modig - kunne det vært artig og ikledd seg det samme. Bare for å se hvordan folk på, la oss si Rema 1000, hadde reagert. Bustemannen mener ganske sikkert, og jeg er tilbøyelig til å ha samme hypotese, at folk verken hadde ledd eller ristet på hodet. Mest sannsynlig ville de bare ha fått en forferdelig medynk for en, og tenkt noe sånt som "stakkars, stakkars. Hun har det nok ikke greit, nei. Mon tro hvor hun egentlig hører hjemme." Kan hende hadde de også funnet nummeret til nærmeste institusjon for å sjekke om de savnet noen. Det er jo så mange triste skjebner i våre dager...


... så snart han oppdager dette.
Hva gjør man ikke mot seg selv

for å få frem et poeng nok?

Jeg tror også at reaksjonene ville vært temmelig annerledes dersom man hadde gjennomført et slikt eksperiment sammen med et lite barn. For eksempel har Busteliten og jeg hatt det barnslig moro med å lage "splættekaker" av slapset på parkeringsplassen utenfor nærbutikken (som egentlig ikke ligger så veldig nærme). Da opplevde vi at de som passerte - på god avstand - bare smilte og lo og kommenterte hvor artig vi hadde det sammen, han og jeg. Hadde jeg laget disse kakene på egenhånd, kan jeg tenke meg at nikkene ikke hadde vært fullt så anerkjennende? Vill gjetting, selvsagt.

Men, så lurer jeg også litt på: Hvor går grensa? Når går folk fra å tenke "for et sjarmtroll" til "hvor er oppdragelsen" og videre til "stakkars, stakkars"? Ikke minst: Når går dette fra og dreie seg om handling ut fra mangel på erfaring om samfunnets normer og standarder for hva som er "vanlig", til en faktisk og genuin selvsikkerhet ut fra en tanke om at "jeg bryr meg ikke!"? Én ting er i hvertfall sikkert: Om man kunne beholde denne treåringens selvsikkerhet livet ut, så var det ingen foreldre som burde ta seg bryet med å kjøpe jakker til ti tusen kroner stykke! Og jeg? Jeg lar nok "tilbehøret" bli igjen hjemme ved neste ukeshandel, men jeg skal med hevet hode følge og backe Busteliten samme søren hva han tar på.


 

1 kommentar:

Pepperkakefjellet klatrer sa...

Hahaha - digger deg i den outfit'ten! Mine to bryr seg lite om kva de går i - og det er ein av kvart kjønn. Så eg trur oppdragelse (og kor opptatt de voksne er av klær) spelar stor rolle!

Related Posts with Thumbnails