Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




torsdag 2. januar 2014

Nytt år og nye muligheter. Håper jeg.

Til tross for noen ærlige gjenopplivingsforsøk, har Bustebloggen stadig blitt liggende brakk. Jeg liker det ikke. Jeg savner bloggingen. Den er for meg en kjær hobby der jeg får utløp for både tanker, noe jeg liker å kalle for kreativitet, og ikke minst skrivekløe. Likevel, innimellom får jeg det bare ikke til. Det siste halvåret har det vært en mer eller mindre bevisst avgjørelse å la Bustebloggen ligge litt på vent. Ikke fordi jeg ikke har savnet den, men fordi jeg vet ikke helt om jeg ville likt alt jeg hadde kunnet komme til å skrive sett i ettertid. Jeg vet ikke om jeg vil like dette heller, men det må ut før jeg kan gjenoppta bloggingen for fullt.

Ja, for det er et utfordrende år som ligger bak Bustefamilien. Før jeg kommer lenger, og det begynner å spekuleres i dødsfall og skilsmisser, så kan jeg betrygge dere om at vi har alle våre i live (til og med Ulf), og ekteskapet er så harmonisk som et ekteskap kan bli når man regner med de dagene som er mellom søndag og fredag ettermiddag. Men, i en verden der det å være vellykket nærmest er for et krav å regne, kombinert med faktorer man selv ikke rår over, så er det ikke alltid bare, bare. Og dere er herved advart: Dette blir ikke et rosa lykke-innlegg med såpebobler og lavendelduft.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg sensommeren 2012 var med på å starte mitt eget bakeriutsalg i samarbeid med en av distriktets bakerikjeder. En drøm ble til virkelighet. Jeg ble min egen sjef. Fikk utbytte av utdannelsen min. Stortrivdes med jobben, kundene, kollegaer, nærheten til hjemmet. Alt lå til rette for en god arbeidsplass og ikke minst fremtiden. Riktignok er det utfordringer med det å starte en bedrift, men gull og grønne skoger var ikke en del av forestillingene mine uansett. Jeg var forberedt på trang økonomi og lange arbeidsdager. Det var bare det, at den eneste tingen jeg ikke var forberedt på, var den som til slutt skulle legge hele drømmen i grus. Helsa.

I begynnelsen var jeg sliten. Mange timer på arbeid. Stående. Gående. Hjem og leke med Busteliten i hans tilmålte våkentid. Spise middag. Snakke med Bustemannen. Husvask. Klesvask. Men, vi fant nye rutiner i hjemmet, og energien vendte tilbake. Man trenger jo å bli vant med nye rutiner. Det sier alle som går ut i arbeid, eller skifter arbeidsplass. Det gikk fint en stund, men vi slet med mye sykdom i hjemmet. Første barnehageår og alt det der. Slik har sikkert alle det, tenkte vi, men skjønte etter hvert at vi var ekstremt uheldige. Kanskje spesielt jeg. Jeg ble satt ut av spill ukentlig med en eller annen diagnose. Øyekatarr og diverse infeksjoner var gjengangere, og jeg tok flere penicillinkurer på et par, tre måneder enn jeg hadde gjort så langt i livet til sammen. Jeg burde jo til pokker sett og tatt et hint, for magefølelsen sa meg at noe ikke stemte, men jeg hørte ikke etter. I stedet gasset jeg på.

I takt med at gresset ble grønnere, temperaturen stigende og dagene lengre, ble energien min mindre og mindre. Kroppen verket i alle muskler og ledd. Jeg kjente igjen smertene, for disse har jeg hatt hele livet, men ikke i denne styrkegraden. Dultet jeg borti en benk, eller kom i nærkontakt med et annet menneske, var smerten ikke til å holde ut og tårene spratt. Jeg gikk på jobb, dro hjem, spiste middag, la meg på sofaen, sov tre-fire timer, sto opp, skiftet til pysj og gikk og la meg og sov videre. 

Sykdommen kalles fibromyalgi. Jeg har, så vidt legene kan forstå, hatt sykdommen hele livet. Ingen vet hvorfor, men med stor sannsynlighet, er det en følgeskade fordi jeg var så lei på å komme til verden. Den gangen var det jo ingen som var opptatt av låsninger i diverse muskler og ledd. Jeg kjenner ikke til et liv uten smerte, og har på sett og vis lært meg til å leve med det, men likevel gikk jeg på en smell. Rett og slett fordi jeg ikke visste i hvor sterk grad jeg var rammet. Tidligere har jeg, ubevisst, holdt sykdommen i sjakk, men i min nye hverdag som selvstedig næringsdrivende småbarnsmor med hus, katt, mann og stasjonsvogn, så lot det seg ikke gjøre. Sykdommen fikk masse næring, og blomstret opp.

For å gjøre en kort historie lang: Etter litt press fra legen og mine nærmeste, tok jeg avgjørelsen om å trekke meg ut av bakeriutsalget i august, etter et års drift. Det var en forferdelig tøff avgjørelse, og jeg har kjent på mange vonde følelser. Sterkest har følelsen vært av å mislykkes. Ikke nå sine egne mål. Fikse. Mestre. Tankene om hva kjente og ukjente har tenkt om hvorfor jeg gav meg; Gikk bedriften dårlig? Var hun for svak? Gjorde hun en dårlig jobb? Jeg har vært åpen om at helsa har satt en stopper, det er ikke noe poeng i å skjule det. Likevel er fibromyalgi en usynlig sykdom. Ingen, knapt nok Bustemannen som kjenner meg ut og inn, kan se når jeg har en dårlig dag. At det verker i hvert minste lille fiber. Det siste halvåret har jeg mer eller mindre tilbragt på sofaen. Jeg er redd for at andre skal oppfatte meg som lat. Jeg forstår det, om det er det de ser. Når Bustemannen har løpt bena av seg for å ta seg av mine arbeidsoppgaver i tillegg til sine (og hatten av for den mannen).

Men! Det er ikke sannheten. Jeg er ikke lat. Jeg bare evner ikke, fordi krefter jeg selv ikke rår over, styrer. Mange mennesker har aldri hørt om fibromyalgi, og i et forsøk på enkelt og forklare hva det er, så oppdager man at "alle" har litt vondt i ryggen, eller er litt slitne. Til slutt gir man litt opp, men i dagens samfunn skal de friske vite at det er litt av en utfordring å takle enkelte sosiale settinger med mange og ukjente mennesker til stede. "Hva driver du med, da?" har ikke alltid et svar, og å fortelle at man er sykemeldt er ikke bare, bare når oppfølgingsspørsmålet er "jammen når du ikke er sykemeldt, da?" og historien er som beskrevet over. Faktum er at jeg vet ikke om jeg noensinne kan komme tilbake i arbeid igjen. Jeg vet ikke om kroppen min vil hente seg inn igjen, nok til at jeg kan klare et vanlig arbeid, eller om mitt år som iherdig, selvstendig næringsdrivende, har ødelagt den muligheten for meg. Tiden vil vise, men jeg håper jo. Det er stor forskjell, om ikke annet enn mentalt, det å være hjemmeværende fordi man ønsker det, og det å være hjemmeværende fordi man må det. 

For joda, jeg stortrives i min hverdag som husmor. Som mamma og kone. Jeg har ingenting i mot å være hjemmeværende og ta meg av hus og hjem, men jeg vil være det fordi jeg vil det; ikke fordi jeg må det. Og nei, jeg er ikke bitter fordi jeg har en kronisk sykdom. Den er en del av meg, og har alltid vært det. Men, det er litt surt og vite at den legger en del begrensninger på livet mitt, selv om jeg forsøker så godt jeg kan å se mulighetene. 

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Dette tok stor plass i livet vårt i året som gikk, og overskygget mye annet som skulle og kunne vært så bra. Når mange avgjørelser skal tas, kan selv den sterkeste bli satt på prøve, og når man vet at man har valgt feil én gang, blir frykten stor for å gjøre det igjen. Når man blir sliten, oppleves selv bagateller som uoverkommelige hindringer, og det er ikke lett og se så lyst og lett på tilværelsen som man vet man burde. Og normalt ville gjort. Vissheten om at noen alltid har det verre, hjelper bare til en viss grad, for det er seg selv man står nærmest, og det er en selv man trenger fred med for å kunne leve det man selv syns er et godt liv. Når man ikke finner denne freden, er det mange og harde runder som må gås. Og skulle gå disse rundene samtidig som man opprettholder maska og skal "oppføre seg som folk", er en krevende jobb. For nei, det er ikke bare, bare og slippe maska og være sårbar. Ikke fordi man ikke vil fremstå som menneskelig, eller som mindre perfekt enn hva fasaden skulle tilsi, men man orker rett og slett ikke all synsingen fra alle og en hver. "Alle" har løsningen, for du bare gjør slik og så, også blir det bra til slutt. Men, det er ikke så enkelt. Som regel er det mer komplekst enn som så. Dessuten blir man veldig lei av selv og føle på at man alltid syter. Det å svare "takk, bare bra" når noen spør om ståa, er ikke alltid gjennomførbart.

Jeg vet ikke... Kanskje har man godt av noen slag i trynet innimellom. Noen som virkelig får det til å stoppe opp her i livet slik at man må stake ut kursen på ny. Ennå har jeg ikke klart så mye som å finne frem kompasset igjen for å finne kursen, men én ting har jeg bestemt meg for, og det er at jeg skal ikke la dette skyggelegge tilværelsen lenger. De dårlige dagene vil fortsatt være der, slik de alltid har vært, med verking og smerter, men jeg vil ta tilværelsen min tilbake! Finne igjen godfølelsen. Så får arbeidsliv og verdslige krav komme når tiden er inne. Og sette livet på vent i mellomtiden, til "alt ordner seg", det har jeg ikke lyst til å ta meg tid til. Å glemme lar seg ikke gjøre; erfaringen må jeg bare ta med meg videre. Og så får jeg gjøre så godt jeg kan med å huske på at jeg ikke kunne gjort det noe annerledes, den gangen jeg tok et valg, for jeg visste rett og slett ikke bedre. Hadde jeg valgt noe annet, hadde jeg kanskje fortsatt ikke visst, og smellen ville kommet en annen gang. Slikt vet man aldri. 

Det har blitt et langt innlegg, dette. Jeg har ikke skrevet det for noe annet enn å komme meg litt videre. Være i prosessen om en restart. Ikke for å høste medlidenhet for ting som gikk galt, eller for å spille helt og sårbar. Kanskje litt for å vise at ting ikke alltid går som man håper og tror, og at det gjerne ligger mer bak enn hva naboen ser, men mest for meg selv. Og nå er Bustenellik tilbake for fullt. Nå skal hverdagsbetraktningene og humoren tilbake, og den kjære bloggehobbyen min skal atter fylle meg med energi. Det har jeg bare bestemt meg for!

2014 - det skal bli mitt år!


 

10 kommentarer:

Mona sa...

<3 Dette er den jenta jeg ble kjent med på konfirmantleir for MANGE år siden... Stolt av deg jeg!

Livet i Casa Didriksen sa...

Krysser fingre og alt jeg har for at 2014 blir ditt år! Det er tøft når kroppen setter grenser for det hodet vil og det krever mye å endre fokus over til at det man faktisk klarer er godt nok. Heier på deg! Godt nytt år.

HildeM - Lykkelig med liten sa...

Håper 2014 blir et godt år for deg!

Stor klem

Petrus og Petrine sa...

Godt å ha deg her, kom igjen når det passer!
Flott at du delte!
Jeg håper at kroppen blir langspiller og ikke motspiller i lange, lange perioder og ønsker deg det beste for dette året, og det neste og det neste....

Stor klem og gode ønsker til deg!
Nann Karin

Rødhette sa...

Kanskje dette kan være noe du kan bruke? http://blafrende.blogspot.no/2010/09/brev-til-deg-uten-kronisk-smerte.html Lykke til videre og god bedring!

Hegeslilleboble sa...

Stor klem til deg!!! Ikke lett når kroppen ikke spiller på lag. Jeg gikk sykmeldt et år før jeg kom igang via nav igjen, i et heeeeelt annet yrke enn det jeg hadde. Håper virkelig at dette funker for meg på det lengre perspektiv. Krysser fingrene for at du kjenner deg litt bedre snart og at du kan få mer energi. Lykke til!

Fru Perez sa...

Kjære fine Bustenellik, dette var trist lesing (selv om du ikke ville ha medlidenhet) og jeg vet at det å ha fibromyalgi ikke er en dans på roser - men du prøvde! DET skal du ha. Og om du ikke ble et bakeriutsalg rikere så ble du en erfaring rikere og på lang sikt er det kanskje bedre?

Jeg heier i alle fall på deg! Og jeg gleder meg til å henge litt i Busteland igjen. Takk! :)

STOOOR klem og hjerte <3

Pepperkakefjellet klatrer sa...

Sender deg ein god klem! 2014 blir BRA! Berre vent å sjå:-)

Mormor Inger sa...

Veldig godt å ha deg tilbake - og helsa kan man dessverre ikke bestemme hvordan skal være.... At folk vet hva som er best for en, og gjør sånn eller sånn og prøv de tablettene, eller de vitaminene osv. vet jeg mye om...
Ønsker deg et godt nytt år og gode dager!
Klem fra Inger

Anonym sa...

Takk for at du klarer å sette ord på hva du "står i". 2014 skal være ditt år. Og jeg skal jammen gjøre det til mitt år også.

Jeg har mine ting å slite med, med det er mest i mitt hode - og det er det ingen som ser. For jeg ser jo helt normal ut. Men enkelte dager er jeg så lei av å VÆRE meg, at jeg tenker de rundt meg burde ha sluppet å ha meg der. Men to flotte barn og en mann har jeg ikke tenkt å la være i stikken. ♥ Så vondt kan jeg ikke gjøre dem.

Related Posts with Thumbnails