Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




onsdag 17. april 2013

Humorløst

Nå må det være like før Internettet i Bustehjemmet kollapser fullstendig. Fire innlegg på fire dager! Det er nesten som i gamledager, før jeg gikk hen og ble en dobbeltarbeidene kvinne (thank you, alle fantastiske rødstrømper der ute). Jeg føler likevel at noe mangler; humoren. Bustebloggen har blitt litt døll, liksom. Vi er vel ikke helt der enda, at jeg poster bilder av en telysestake fra syv forskjellige vinkler, etterfulgt at ordene "Livet smiler! God helg!", men det er neimen ikke langt unna, heller. Ikke at livet smiler sånn innmari ille akkurat nå, men den ene dagen er til forveksling temmelig lik den andre, og for enkelthetens skyld, kunne jeg strengt tatt skrevet ett innlegg og repostet det hver eneste dag, men det hadde jo blitt veeeldig døllt (eller er det dølt? Nei? Døllt? Ny norsk, altså! Eller blir det nynorsk? I betydningen nytt språk? Baaah! Hodet mitt har kuttet ut!) 

Tilbake til mangelvaren. Humoren. I Bustehjemmet er det fint lite humor om dagen. For tro dere meg, det er ikke mye humor over sju suppebleier per tjuefire timer. Busteliten er omgangssyk på sjette døgnet, og det er i hvertfall ikke veldig humor. Bare sorg i valsen er det jo ikke, all den tid han plutselig har all tid i hele verden til å ligge på mamma'n sin å kose, men det er jo ikke fritt for at elendigheta også bringer med seg litt merarbeid. Det er nemlig fullstendig balanse i systemet, og absolutt alt som kommer inn, kommer ut. Enten foran eller bak. Rekorden ble satt i går, med hele fem klesskift på én dag. Humor? Næh.

Min utsikt om dagen. Med fraværende syn, ser
jeg ikke lenger enn han som sitter i veien for TV,
men han ser TV, og det er jo det viktigste...

Spesielt humoristisk er det heller ikke når man står der ved stellebordet, med en unge som har oversømmelse av det skitne slaget i bleia, og skal forsøke å holde nevnte unge i ro samtidig som man forsøker å begrense skadene møkka så godt man kan til stellebordet. Med en stødig hånd og et våkent blikk på barnet, pakker man sammen møkka, snur seg 45 grader mot høyre og slenger det hele i ... PLOPP! Do! Heller ikke veldig humor. Shit! Shit! Shit! I dobbel forstand. Ikke er det noe humor over å rette opp i bommerten heller. Note to self: Sjekk at dolokket er nede neste gang. "Du dro ikke ned, eller?" spurte selvsagt Bustemannen da jeg over middagsbordet fortalte om dagens hendelser. "Om jeg dro opp? Du janglær?" Særr, liksom, hvor dust kan en mann oppføre seg, og hvor undervurdert kan en kone bli? "Jeg MÅ jo spørre!" "Ja, og hvis du MÅ spørre, så MÅ jeg svare at selvfølgelig dro jeg ned bleia i do!" (For ordens skyld, så gjorde jeg ikke det.)

Og så da, er man ferdig med bleieskiftet, og tar med seg barn og Ulf og sutt inn på sofaen. Man zæpper seg fram til Drømmehagen og tenker at endelig, endelig skal man få tatt igjen litt søvn. (Natten i forveien holdt nemlig pasienten det gående til klokka var langt over fire om morningen, og innen klokka bikket åtte, så stod vi på badet og skiftet bleie. Igjen.) Jeg hadde knapt lukket øynene, og Ninky Nonken hadde ikke engang begynt å kjøre, før jeg våknet av et BURP! Jeg slår opp øya akkurat tidsnok til å få med meg BURP! nummer to, og tenker i mitt stille sinn at det kan da virkelig ikke være mulig. Men, det er det jo. Det har jeg et temmelig håndfast bevis på fra ytterst til innerst, og så er det bare å skifte. Igjen. 

Mens Busteliten lå på tvers i dobbeltsenga og vrælte,
med undertegnede, vekselvis hysjende og syngende, 
ved siden av, la Bustemannen seg på sofaen for å
få litt søvn. Selma la seg i puffen. Der lå hun helt til
Busteliten prøvde å lokke igjen lokket morgenen etter.
Nattero?

Og sånn går dagene. Den ene er den andre lik, og latteren ringler ikke akkurat mellom veggene. Det er mer hysj og huff og stakkars liten. Innimellom må man likevel smile da, som når pasienten syns det blir altfor mye mas med å stikke hånden ned i esken for å fiske opp en bokstavkjeks, én og én. Da er det jo så mye, mye enklere å tømme hele esken utover i sofaen. Og det får han jo selvfølgelig lov til. Er man syk, så er man syk. (Litt senere tok han faktisk selv initiativ til å legge de resterende kjeksene over i en bolle, så da ble mor fornøyd også.)

Løsningsorientert liten fyr, han Busteliten. 
"Noen" smuler i sofaen, men har man barn, så har man barn.

Til alle dere som begynner å bli litt lei av all sykdomsblogginga her inne, så får jeg bare si som så at inntil Busteliten reiser i forcen og Bustehjemmet atter blir basiluskfritt, så får dere bare deale med't. Jeg forsøker i ny og ne og interiørblogge, men jeg innser at det er hverdagsblogginga forblir min sti og hverdagen er, ja... syk?

Ha en fin-fin (og forhåpentligvis frisk) dag!

Forresten; dølt eller døllt?

 

8 kommentarer:

Petrus og Petrine sa...

Fortsatt god bedring til minsten, og god hvile til deg !
Klem

Pepperkakefjellet klatrer sa...

Stakkars! Eg tenkjer at vi er heldige som er friske akkurat no - og håper at den lille pasienten også blir det snart. Fatt mot!!

JunePune sa...

Kjempemasse god bedring :)

tonje boganes sa...

Å, stakkar liten. Masse god bedring til ham.
Takk for hyggelig kommentar hos meg
Ønsker deg en fin dag
og ei god natts søvn
Klem Tonje

Hegeslilleboble sa...

Jeg synes nå humoren er veldig bra her inne hos deg, må trekke på smilebåndet stort sett hvilket innlegg jeg leser:). Men forstår du er lei! Håper godgutten blir frisk igjen snart!

Anonym sa...

Stakkars, stakkars liten. Sønnen min hadde omgangssyke i 10 dager da han var to år. Så utrolig vondt å se på, og så fryktelig slitsomt. Han var ok om dagen, og kastet opp inntil 10 ganger hver natt. Vi så Biler-filmen, om og om og om igjen. Og ingen av oss har sett den siden.

Hold ut, nå er han aldri syk lenger. Bank i bordet. Og det heter dølt ift. regelen om forenkling av dobbel konsonant:
Den doble konsonanten blir forenklet når vi bøyer adjektiv foran intetkjønnsord og setter til -t:
f.eks.: en stygg - et stygt, en vill - et vilt, en frekk - et frekt

Lykke til :)
Hilsen dobbeltarbeidende norsklærer

Spirea sa...

...og hvis du trodde humoren var fraværende, så tar du feil. Mulig den ikke er tilstede så mye i hjemmet (hvor lett er det oppi all sykdom, liksom?) - men den er så definitivt til stede i innlegget ditt her. Jeg har humret meg gjennom det hele- og ser det hele for meg,hehe....ikke at jeg ler av sykdom som herjer altså, nei nei, på ingen måte for jeg vet hvor slitsomt det er, men jeg ler likevel...av alle bleiene og utsikten og alt sammen...hehe, gjenkjennelig skjønner du :)
ønsker god bedring - nå håper jeg det holder snart - også håper jeg resten av uken blir bra :) klem klem

Mormor Inger sa...

Skikkelig urettferdig med all den sykdommen hos dere :( God bedring til både Busteliten og deg. Jamen godt at du har humor, hva skulle man gjort uten?
Tror det heter dølt. Men ække sikker.
Klem fra nabobygda!

Related Posts with Thumbnails