Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




søndag 9. desember 2012

Trøbbel med imaget

Hvorvidt dette skal bli et reflekterende innlegg over selvinnsikt og andre filosofiske saker vites ikke, men det levnes liten tvil om at innimellom så bør man kanskje bare stoppe opp og gjøre nettopp det. Sånn som i går for eksempel. En lørdagsettermiddag. Midt i førjulsrushet. På et kjøpesenter.

"Sett deg ned!"
"Den rosa kjolen der skal vi ikke ha!"
"Nei! Ikke stå i vogna!" 

Veslekæll kaster seg rundt i vogna for bare moro, og jeg taster koden med én hånd og røsker tak i den eventyrlystne ungen med den andre. "Det finnes seler til å ta på dem, vettu!" følte den voksne damen i nabokassen for å underrette meg om. As if I didn't know! Jeg glefset tilbake til det frekke kvinnemennesket at hun værsågod kunne få prøve å putte seler på guttebarnet selv, og se hvilken oppstandelse det ville føre til, men behersket meg før jeg rakk å lire av meg en lengre reprimande om hva jeg mente om hennes oppførsel.

Veslekæll har forresten lært seg å gå.

Jeg tenker høylydt at jeg jaggu var glad at damen ikke var svigermoren min, og halser videre med barnevogn og ti poser til blomsterbutikken. Nå har veslekæll fått en hel mauertue i baken, og med en unge som vræler av sine lungers fulle kraft under armen, fordi han befinner seg nettopp der og ikke på huet ned i ei bøtte med tulipaner, forsøker jeg så godt jeg kan å ta til meg den informasjon blomsterbutikkdamen gir. "Snitte åssen sier du? Hæ?"

Vel ute av blomsterbutikken stappes ungen tilbake i vogna sammen med en bønn til de høyere makter om at det holder lenge nok til at vi får tømt de siste slantene opp i julegryta til Frelsesarmeen. "Ja, en sånn en har jeg også", sier mannen som står ved siden av gryta, og peker på buksa mi i skritthøyde. "Han heter Trofast", fortsetter mannen før jeg rekker å svare, "og jeg har hatt ham i nesten 80 år!" What the f...!? At det var? Plutselig går det opp for meg. Ulf! Jeg har Ulf i lomma! Han snakker om bamsen sin! I løpet av nanosekunder snur jeg om fra temmelig forbanna til smørblid, mens jeg nikker engasjert da han forteller om den gangen han knøt en hyssingstump rundt den. Ja, Trofast, altså. Så får Busteliten også øye på Ulf, og vips! så er haraballet i gang på ny, for den Ulfen skal han ha, slik at han kan kaste Ulf ut av vogna og få mutter'n til å plukke ham opp. Igjen og igjen og igjen.

Viktig å være varm på bena, Ulf!

På dette tidspunktet har Bustenellik rukket å bli temmelig svett. Det er jo som de fleste bekjent om dagen, temperaturer litt under det den gjengse befolkningen finner komfortabelt. Bustenellik selv har det komfortabelt som bare det i kulda, og irriterer på seg gudoghvermann med denne go'værsholdninga til vinterværet. Det er ikke kaldt, bare man kler seg varmt er mantraet, men det straffer seg å springe rundt med påkledning etter trelagsmetoden på et kjøpesenter, når man glemmer å ta av de ytterste to. Det eneste plagget jeg tok av, men som jeg burde beholdt, det var lua. Og det er da, når vi stopper foran et speil for å kle på oss før vi går ut igjen, at det slår meg hvorfor folk har tittet så rart på oss de siste par timene. Det har ingen verdens ting med en rastløs ettåring å gjøre, eller at barnevogna ligger på fjørene, tunglesset som den er av poser. Det er det faktum at jeg tok av lua. 

Slik var det altså fatt. No kidding.

Med restene av to musefletter (!) og en luesveis som får selv dronninga av Red Light District til å rødme, er det ikke rart at folk glor! Og mens vi står der og kler på oss, jeg med sutten til veslekæll i munnen, og da omsider min egenproduserte oversizede djevellue på hodet, får jeg i brøkdelen av et sekund se meg selv utenfra. Og jeg tenker; hvem i alle dager hadde gjettet at jeg er daglig leder og selvstendig næringsdrivende, kjører stasjonsvogn og faktisk er økonomiutdannet? Til å høres så kjip, voksen og satt ut, ser det asbolutt verre ut, og jeg har nok litt å jobbe med når det kommer til image... Når det gjelder det faktum at jeg ikke la merke til tingenes tilstand før jeg forlot huset, så skylder jeg bare på at jeg er nærsynt og 20 % blind.

Et julestresset hjertesukk fra 



, som skulle trukket vinneren av give awayen i dag, men jeg tror vi utsetter det litt siden jeg faktisk har glemt hele greia. Meld deg på!

11 kommentarer:

Mormor Inger sa...

haha... det hjælper med åra ;) Det var det eneste fornuftige jeg kom på å si i farta :)

i Vinduskarmen sa...

Hehe... Håper dagen i dag blir bedre! Tror det er mange som er i samme sko som deg på denne måten..
Ha en flott 2-søndag i advent!

Elisabeth Kras sa...

Utrolig herlig lesning!
er bare innom for å fortelle at nå har også jeg fått blogg! Se innom, og følg meg gjerne. Har du som erfaren blogger noen tips og råd, må du gjerne komme med dem :-) ElisabethK

RoseSommer sa...

"Be who you are
and say what you feel
because those who mind
don't matter and those
who matter don't mind."

(Dr. Suess)

bevaremegvel sa...

Morsomt innlegg! Kjenner meg godt igjen, det siste man har tid til å se etter er jo seg selv :)
Klem

jenny sa...

heheh.. hva med å handle alle julegavene på nett neste år? ;)
Gjenkjennelig og morsomt... heheh, jeg har og hatt sånn håpløs luesveis etter raid på senter og på shopping med barn / vogn / barn / poser..

Fru Perez sa...

Hahahh! :)
Det er godt å vite at vi er flere som glemmer å se seg i speilet før går ut døra. Jeg er uendelig glad for at det er mørkt når jeg er ute og lufter Børre, for jeg går gjerne ut i stillongs og med hengepupper. Det som er teit er at det hender at jeg går innom butikken på veien, og DET er ikke like lurt når man ikke har sett seg i speilet.

Jeg er nok snart bare kjent som "hu rare borti svingen".

Vær som du er du! Det blir mye morsommere blogginnlegg av at ikke ting er perfekt! ;D

Klem

Elisabeth sa...

Herlig lesning! Gjenkjennbart. Fra gamle dager, dvs fra slutten av åttiåra. Da dagene ofte gikk over stokk og stein, med 3 små og alt hva det medførte, blei det lite tid til seg selv. Hm.. Livet har faser. Skal aldri glemme hvor bånnsliten jeg innimellom kjente meg. Når det å få tid til å handle mat, uten ungene på slep, kjentes som et lite frikvarter.

Livet i Casa Didriksen sa...

Bern there.. Det tror jeg vi alle har. Pust med magen, pust med magen.. Morsom lesing da.

Marita sa...

Hahaha, kjenner meg så altfor godt igjen :) her om dagen la 3-åringen seg rett ut på gulvet på kjøpesenteret samtidig som han hylte "Jeg VIL ha brannmann Sam bil NÅÅÅ!!!!

Fru Jacobsen - Mitt herlige mammaliv sa...

Haha, jeg ler så jeg griner :) Tror nok jeg ser rimelig snedig ut selv der jeg turer rundt med en på snart 4 som skal gjøre alt mamma sier han ikke får lov til, ei på 2 år som gjerne hermer etter store bror, og bak kommer mamma vaggende med stor mage igjen... Jadda, det er folk som lurer skikkelig til tider :)

Related Posts with Thumbnails