Å holde fokus

Hele sommeren har vi med skrekkblandet fryd sett frem til dagen i dag. Første august. En stor dag i Bustehjemmet. Vi har talt ned til denne dagen med både glede og spenning, men også med vemodighet og ikke minst tvil. 

Da jeg, like før jeg sovnet i går kveld, klikket innom VG Nett, kom tvilen igjen. "Barn under to år bør ikke gå i barnehage," stod det skrevet med krigstyper over hele forsiden på gårsdagens VG. VG Nett hadde en sak der kunnskapsminister Kristin Halvorsen reagerer mot psykologenes standpunkt. Jeg leste artikkelen, og kjente atter den dårlige samvittgheten komme smygende. 

Det er jo ikke slik at man velger å sende det lille barnet sitt i barnehagen slik at mor eller far kan ligge hjemme på sofaen, spise pottis og se på Hotel Cæsar. Det er jo ikke slik at man ønsker å tilbringe minst mulig tid sammen med det kjæreste man har. Det er ikke slik at vi svever rundt på rosa lykkeskyer i medvind, mens enhjørninger og bompibjørner spretter forbi, og det er heller ikke slik at pengene ramler inn på lønnskontoen og samler seg i svære hauger der uten at man behøver løfte en finger. I hvertfall ikke i vår verden.

Opprinnelig var planen at Busteliten og jeg skulle være husmor og husmorassistent i Bustehjemmet et år til. Men, forandringer skjer. Faller en nøtt i hodet på deg, har du valget mellom å tro at hele himmelen faller ned, eller at du kan få prinsen og halve kongeriket med på kjøpet. En slik nøtt falt i hodet på meg i våres, og jeg valgte å tro det siste. Noen muligheter må man bare gripe.  

I dag begynte altså Busteliten, vesle kællen vår, i barnehagen. Ni måneder og to uker gammel. Vi kunne valgt å fokusere på at han er veldig liten, at han ikke engang har fylt et år. Vi kunne valgt å fokusere på at vi gjerne skulle nytt hjemmetilværelsen enda litt til, med late morgener, kafébesøk og kosing og leking. I stedet velger vi å fokusere på at vi har et tillitsfullt barn som utviser trygghet i en hver situasjon. Vi velger å fokusere på at barnet vårt tydelig viser behov for nye utfordringer, og at han trives i samvær med andre barn. Han er blidere enn sola, og tåler en støyt. Vi fokuserer på at dette skal gå bra.

Og så er det opp til oss som foreldre og fortsatt holde fokuset på det positive, samtidig som vi holder et ekstra øye på utviklingen og eventuelle forandringer hos barnet vårt i tiden som kommer. I tillegg ser vi også viktigheten av å bevare hjemmet som den trygge basen det er for sønnen vår, og å gi ham støtte og oppmuntring på veien. 

Når vi ser på gutten vår, og hvem han er blitt, ser vi at vi som foreldre har gjort noe riktig. Vi er fornøyde med foreldrejobben vi så langt har gjort, og derfor er vi ikke så bekymret for hvordan barnehagehverdagen for Busteliten vår skal bli. Vi håper og tror at vi har lagt et godt grunnlag for at gutten vår skal klare og oppdage verden på egenhånd, uten mamma eller pappa i umiddelbar nærhet. Det betyr ikke at vi ikke har hatt betenkeligheter, men innimellom må man ta noen valg, og da må man se på helheten. Det er ikke alltid at det som frister mest, nødvendigvis er det beste valget. Heller ikke for barnet.

 

, barnehagemor