Jeg hadde ikke mer enn akkurat fått forrige blåvask tørr, før maskinen skulle fylles med en ny vask av samme type. "Har du noe mørkt tøy som skal på vask, så kom med det nå!" ropte jeg til Bustemannen. Bustemannen løsrev seg lydig fra Discovery og fant frem aktuelt skittentøy og la det i vaskemaskinen. "Flott, nå var du flink," roste jeg og satte på maskinen.
Fem minutter senere kommer Bustemannen subbende ut på badet. Med én sokk. Hullete. "Hva i alle dager..." spør jeg, og får til forklaring at den andre er på vask. Den hullete skal kastes. (Hvorfor den andre da ble sendt på vask, forklares HER.) "Jammen!" måper jeg imponert. "Du kommer deg!" Fremtidsorientert kar, det der, tenker jeg for meg selv og gir meg selv en klapp på skulderen for i hvertfall å ha klart å nå inn til mannen med noe.
Men så, plutselig kommer ordtaket om bjørnen og dens skinn meg i hu, for jeg har ikke før tenkt ferdig tanken, før Bustemannen vrenger av seg den blå t-skjorten sin, og... putter den i skittentøysdunken! "Atte... atte... HVA ER DET DU GJØR?" roper jeg mens jeg river meg i håret. "Kaster den på vask, vel?" spør Bustemannen troskyldig. Er det verdt kampen? Er det virkelig verdt kampen?
5 kommentarer:
Haha Ohh i love it! Jeg har funnet bloggen for meg! <3 Jeg elsker formuleringen din! GENIALT! TAKK :D
Nei, ein kan bli i tvil om det er verdt kampen... Kjenner meg igjen. :)
Etter 40 års erfaring sier jeg bare: Gløm det ;)
Hahaha godt det ikke bare er her hos meg ;)
Ha en fin mandag!
Ha ha , kjenner meg igjen... Eller, ikke meg, da, men en viss mann....
Legg inn en kommentar