Velkommen til Bustebloggen

En utpreget hverdagsblogg med små gløtt fra en hverdag som nok ikke er så festlig som mange skulle tro. Her luftes små og store tanker, det skrytes av interiør og gryende håndarbeidsferdigheter, mens hverdagsgledene står i sentrum. Det hele krydres med en stor porsjon humor, men har også små stikk av alvor. Håper du vil like deg her, og legg gjerne igjen et spor før du går.




lørdag 11. februar 2012

Uvirkelig virkelig

Enkelte dager her i livet blir aldri glemt, og hvert år tenker man tilbake på disse dagene. Dagen i dag er en slik dag, og tankene befinner seg tre år tilbake i tid. Det er slettes ingen hyggelig dag å tenke tilbake på, men like fullt er også denne dagen en del av livet mitt. Denne dagen var også en del av livet til mamma, men denne dagen ble på mange måter også slutten. Det var denne dagen vi fikk den nedslående beskjeden om at det ikke var mer legene kunne gjøre for å redde livet hennes. Fra da av kunne de ikke tilby annet enn smertelindring. 

Vi var forberedt på å få denne beskjeden, men jeg var kanskje ikke fullt så forberedt på hva denne beskjeden ville gjøre med virkeligheten min. Det usagte er liksom ikke så virkelig som det sagte, selv om det uansett er et faktum. Og i dag er det altså tre år siden virkeligheten min ble forandret for alltid. 


Det er rart å tenke tilbake, for tross virkeligheten, så føles det hele så uvirkelig. Har dette virkelig hendt oss? For tre år siden gråt jeg som jeg aldri før har grått. For tre år siden raknet liksom hele tilværelsen, og det begynte virkelig å gå opp for meg at jeg faktisk kom til å miste mamma'n min. I dag, tre år senere, sitter jeg her og er full av forventning. Nå er jeg selv mamma, og det er min jobb å være tryggheten i et annet menneskes liv, slik mamma var for meg. Livet går videre, og det setter jeg pris på. 

Sorgen rundt det å miste mamma har aldri føltes tung. Mamma gav meg den tryggheten jeg trengte for å stå på egne ben også etter at hun var død, og jeg lever etter prinsippet om at når den jeg er glad i har det bra, så kan jeg selv ha det bra. Mamma har det bra. Jeg har erfart at ikke alle forstår akkurat det, men slik er det faktisk. Det er også noe av grunnen til at jeg har valgt å dele mine erfaringer her på bloggen. Jeg har lyst til å vise at sorg ikke nødvendigvis bør være kullsvart, slik jeg selv følte at det var forventet av meg at det skulle være. 


Å ikke leve opp til forvetningene til menneskene rundt meg, og å hele tiden måtte forklare dem hvorfor jeg hadde det så bra, det var faktisk en større byrde å bære enn sorgen i seg selv. For det er faktisk slik, at alle opplever sorg forskjellig. Det er bare så innmari synd at det er så lite aksept for det! Om man ikke følger "standarden" blir man jo behandlet som om man ikke er i stand til å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Det syns jeg er dumt. 

Det blir mye skjemt og fjas her på Bustebloggen, men innimellom føler jeg at det er viktig å skrive om de litt mer avorligere temaene også. Det bør være en viss balanse mellom blondinevitsene fra virkeligheten (som faktisk er fra virkeligheten) og resten av livet. Vil du lese mer om historien rundt mammas kreftsykdom og tiden etterpå, kan du se under etiketten Palliativblomsten


Her er det lørdagskos for alle penga i dag; bena på bordet, snop i skåla, noe godt i koppen (som er bare miiin)... Kvelden er dessuten fri for planer, og det er så deilig! Bustemannen har påtatt seg ansvaret for middagen også, så da skal ikke jeg forlange mer av en lørdag!

Nyt din!  

Lørdagshilsen fra

 

10 kommentarer:

Livets drøm/Eva Elisabeth sa...

Sender deg en god klem...

lammelaartanker sa...

Dette er noe mange burde vite mer om. Det er liksom noen fasiter om hvordan man skal sørge, men som jeg leste et sted: Hvis man skal svare ærlig på hvordan man har det, ville man bryte sammen. Sorgen er stor nok alene og man trenger noen frirom.

Pia sa...

En klem fra meg også...

Tonje*** sa...

Du kommer virkelig med mange fine tanker, som jeg syntes er fint å reflektere over. så tusen takk for at du deler dine tanker! Jeg personlig har et greit forhold til døden. det som jeg ikke liker er begravelses biten. når min bestefar døde sa jeg farvel når han tok sitt siste åndedrag, og jeg hadde derfor ikke noe behov for å dra i begravelsen. Jeg dro denne gang, men jeg håper de rundt meg kan vise litt mere medfølelse neste gang jeg/vi mister noen som er nær. Dette var kanskje litt rotete, men fikk iallefall delt litt av mine tanker rundt temaet.

Tone sa...

Jeg synes det er så fint når du deler med deg om din mors sykdom! Det er akkurat dette som gjør at jeg, som sykepleier, vil videreutdanne meg innen kreft! Det er veldig vanskelig å forklare til mennesker som aldri har vært en del av det selv, at ja, selvfølgelig er det trist, men samtidig er det så utrolig fint, på så mange forskjellige nivåer som man aldri helt kan forstå som utenforstående!

Takk for at du deler dine tanker :-)

Elisabeth, innerst i veien sa...

Gode ord, du får en klem av meg.

Namaste (jeo74) sa...

Det e så godt at du skrive så bra om ka du tenke og så viktige ting det e og. En må kunne respektere andre måter å sørge på såvel som alt aent, men det e dessverre oftest forventninger omkring sånne ting.

Gooood klem te deg

RoseSommer sa...

En hilsen fra meg også.

Linda sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Åshild i bestemors hage sa...

Sorg følger nok ikke standardspor. Din sorgprosess begynte nok da dere fikk den endelig beskjeden, og du klarte å innfinne deg med det som skulle skje på en måte. Trist at ikke omgivelsene dine aksepterte din sorg fullt ut.

Jeg kunne i alder vært din mor, men gruer meg til den dagen jeg mister mine foreldre.

Related Posts with Thumbnails