Livet som hemmafru

Ja, det kan jammen min sann ta på noen og en hver. Jeg skjønner godt at Anna Anka og Maria Montazami syns det er litt slitsomt. Og de bor jo til og med i Hollywood. Sjølvaste. Jeg bor jo bare i Den Andre Byen. Det er ille nok det altså, det er ikke det, men vi har i det minste ikke paparazzier snikende i fuglenekene. Bustebloggen er dessuten i skrivende stund ikke av en så stor dimensjon at vi har behov for en egen ansatt bare for å holde styr på fanskaren på tunet. På tunet befinner kun Soodus seg på en solskinnsdag, og han bryr seg strengt tatt katta om bloggen min. Dessuten snør det. Veldig.

I påvente av studiestart 11.januar har jeg fortsatt ferie. Juleferien er lang. Det er vel og bra det, men noe må man tross alt fylle dagene med for ikke å bli gal, begynne å snakke med seg selv og slikt. Snakke med meg selv gjør jeg forresten uansett om jeg har ferie eller ikke. Stryk det. Så, hva fyller man dagene med? Man tar vel en titt over dammen og ser etter inspirasjon, da?

Mandag handlet jeg matvarer. Som den hemmafru jeg for tiden er, er jeg meg mitt ansvar bevisst, og mat på bordet når husbonden kommer hjem i firetiden er jo et must. Husbonden har imidlertid etter alt å dømme fått mer enn nok av sin kone i julen, og er for tiden bare hjemme til middag før han farer tilbake på jobb, og da blir man jo overlatt til seg selv. Og, vi vet jo alle hvilken katastrofe som truer dersom en hemmafru etterlates i sitt hjem, med VISA-kortet innenfor rekkevidde? Tirsdag var jeg på shopping. Det der om at VISA-kortet skulle få lov til å slappe av til ut i april en gang, var selvsagt bare vrøvl. Det er tross alt SALG!

I godt selskap av min kjære venninne la jeg kjøpesenteret for mine føtter. Klok av skade, har jeg ikke snakket så fryktelig mye om akkurat den affæren til Bustemannen, og på spørsmål om jeg hadde hatt det fint, vektla jeg i stor grad hvor god kaffe mocca de serverte på kafeen. Den kafeen vi slappet av på for å samle nye krefter til nok en runde med VISA-kortet.

Dagen i dag har jeg møtt nok en venninne og drukket nok en kaffe mocca. Deretter bar det avgårde til linsekontroll, og det er sjelden et lystbetont møte. Jeg blir litt mer blind for hvert halvår som går.  De sier det skal snu når jeg drar meg mot 40, men etter mine beregninger vil en forverring av synet på 0,25 grader per halvår tilsi at jeg er blind lenge før den tid. Hurra.

Som hemmafru plikter man også å ta vare på sin helse, og sitt eget ve og vel. Selvpleie er ekstremt viktig. Derfor starter dagen uten vekkerklokke, etterfulgt av en lang dusj. Så leser man litt i en morsom bok man har funnet på salg hos bokhandelen. Etter å ha brukt noen av de pengene mannen tjener og deretter servert ham de lekreste, dog sunne, måltider, er det tid for fysisk fostring. På med treningshabitten og hopp og sprett og tjo og hei og hele kroppen ynker seg, så ser vi oss i speilet og føler oss som et helt nytt menneske. Jeg har på mine eldre dager funnet frem rockeringen igjen, og jeg kan ikke hjelpe for å undres hva i alle dager det er som har skjedd. Før i tiden var jeg et naturtalent med rockering. Nå derimot, faller den rett ned etter et, par-tre svingom. At den ikke kiler seg fast mellom valkene fra i fjor ser jeg som et godt tegn, men den skal da snurre rundt på hofta litt lenger enn det tar å si "valk", skal den ikke det da?

Jeg har tatt i bruk mine fysikkunnskaper, og har så langt konkludert med at jeg trolig ikke er rask nok. Antakelig må jeg vrikke valkene dobbelt så fort som ringen snurrer, og det skal jeg hilse og si at er enklere sagt en gjort. Fungerer det ikke, kan jeg jo alltids skylde på en gammel skade i ankelen som har slått seg opp igjen. Mine barn skal få Nintendo i dåpsgave, slik at idretten aldri får taket på dem. Jeg halter rundt som en annen tulling og har stort sett bare vondt. Overtråkk er ikke til å spøke med, det skal være sikkert og visst. Men, man skal ikke sitte slik å låte. Det sier oldemor. Hun er gammel, og har sannsynligvis rett. I stedet kan jeg jo fortelle at i et anfall av dårlig samvittighet etter gårsdagens shoppingorgie, kjøpte jeg skritteller til Bustemannen. Han ønsket seg nemlig det. I nyttårsforsettenes ånd, kjøpte jeg en til meg selv også. Antall skritt er ikke til å skryte av etter en dags innsats, men det var denne ankelen igjen da...

I morra skal vi på IKEA. Det blir trolig smertefullt både for ankelen og VISA-kortet. Hadde det ikke vært for disse nyttårsforsettene, kunne man druknet problemene i sjokolade, men det tar seg liksom ikke ut. Man vil tross alt ikke ende opp som den minste Bukken Bruse.

Som hemmafru har man også mye tid til å henge på Internettet, og jeg fikk i morges den glade beskjeden om at både følger nummer 99 og følger nummer 100 hadde lagt seg til Bustebloggen. Mens jeg har skrevet dette innlegget, ser jeg jammen i meg at følger nummer 101 har lagt seg til også. Egentlig skulle jeg jo trommet sammen til hundregubbejubileum, men som hemmafru er det tross alt begrenset hva man rekker over. Men, det dukker nok opp med tid og stunder. Uansett, velkommen skal dere være inn i galskapen. Dere skal vite at jeg syns det er stor stas!

Nå har Bustemannen omsider kommet hjem, og da er det vel på sin plass å holde ham med litt selskap. Man skal jo ikke ha på seg at man er en kjip frue som overlater mannen til seg selv? Sannheten er vel at han neppe vil bry seg. Kjenner jeg ham rett, er han sikkert fortapt i Discovery for lengst. Egentlig er det likegreit, for da kan jeg kose meg videre med boken min i fred og ro.

So long!